0000 UFt TFS 0701M.book - Institutt for samfunnsforskning

[ HELLEVIK ]
Familieoverføringer kan dessuten utgjøre transaksjoner i et system
basert på gjensidig utveksling av ytelser. Gjensidighetsnormen innebærer
en forventning om at man skal gjøre opp for seg, det vil si at
assistanse ikke bør gå i bare én retning, og at ingen bør ende opp med
å motta mer enn de gir. Mellom familiemedlemmer, der relasjonene er
mer intime og stabile, tillater dette at utvekslinger kan finne sted over
lengre tidsperioder. Det er viktig at en persons statusoppgjør er i
balanse, slik at man i løpet av livet ikke blir netto mottaker av tjenester.
Men gjenytelser behøver verken å være umiddelbare eller direkte,
de kan komme på et senere tidspunkt, og de kan bli gitt til en annen
person enn den opprinnelige giveren (Finch 1989). Her skiller sosiologisk
utvekslingsteori seg fra den økonomiske bytteteorien. Sistnevnte
forholder seg ikke på samme måten til det historiske aspektet, der
partene i utvekslingen er bundet sammen i gjensidig avhengighet gjennom
en serie med ytelser og gjenytelser, men forutsetter fravær av
langvarige relasjoner, og uavhengige, sekvensielle transaksjoner (Silverstein
et al. 2002).
Alle tre typer av motiver kan tenkes å være utslagsgivende når foreldre
gir unge voksne barn etableringsstøtte. Økonomisk hjelp hjemmefra
vil kunne gi en vesentlig forbedring av de unges livssituasjon
både på kort og lang sikt, og på denne bakgrunn bunne enten i foreldrenes
følelse av ansvar for barnas velferd, eller deres omsorg for
barna og ønske om å gi dem en god begynnelse på voksenlivet. Når
barna befinner seg i etableringsfasen, er foreldrenes situasjon som
regel slik at de ikke har spesielt bruk for verken økonomisk eller
praktisk hjelp. Men et gjensidighetsmotiv kan foreligge hos foreldrene
i form av et ønske om å opparbeide seg «goodwill» som kan gi gjenytelse
på et senere tidspunkt. Janet Finch hevder at vi i foreldre–barnrelasjonen
finner det eneste – delvise – unntaket fra prinsippet om
gjensidighet: «… it seems quite common for parents to continue to be
net givers of gifts throughout their lifetimes without any real pressure
on children to pay back an equivalent amount» (Finch 1989:240).
Det synes likevel ikke urimelig å tenke seg at foreldre gjennom å
hjelpe sine barn driver med en form for relasjonsbygging som styrker
samholdet i familien, og som kan komme foreldrene til gode når de
blir gamle.
40