0000 UFt TFS 0701M.book - Institutt for samfunnsforskning

[ INNOVASJONSPROSESSER I DEN NORDISKE PERIFERI ]
avhengig av primærnæringer og industri avledet av disse, må ikke
overdrives. Offentlig tjenesteyting i kommunal regi har etter hvert
blitt et klart økonomisk og sosialt tyngdepunkt i de nordiske periferisamfunn.
Fra å være dominert av primærnæringer og tradisjonell foredlingsindustri,
har den nordiske periferi i stigende grad blitt samfunn
der det offentlige tjenesteapparatet dominerer. Allerede på 1980-tallet
var dette blitt realiteten i norsk sammenheng: Serviceyting ble karakterisert
som «åttiåras viktigste bygdenæring» (Aasbrenn 1984). Det er
ingen grunn til å tro at situasjonen er en annen i dag. Men en studie
av Håvard Teigen på samme tidspunkt viste også noe annet: Allerede
på midten av 1980-tallet viste det seg at overføringer til individer
(ulike former for trygder og pensjoner) utgjorde en langt større andel
av den offentlige innsatsen i periferien enn finansieringen av det kommunale
tjenesteapparatet (Teigen 1984:70).
Avhengighet av «næringer i solnedgang» (jordbruk, skogbruk,
fiske og tradisjonell foredlingsindustri) kombinert med gode velferdsstatlige
kompensasjonsordninger vil, ut fra et konvensjonelt resonnement,
ikke utgjøre noen gunstig basis for innovativ nærings- og
samfunnsutvikling. Folk som blir berørt av rasjonalisering og nedleggelser
vil oppleve svake insentiver til å involvere seg i innovasjonstiltak:
Innenfor rammen av den nordiske velferdsstatsmodellen kan de
som opplever tap av arbeidsplass og næringsinntekt nemlig påregne
tilstrekkelig støtte til å opprettholde en anstendig levestandard, også
om de velger å bli boende etter at grunnlaget for sysselsetting i privat
sektor er blitt dramatisk redusert. «Trygdekommunen» er dermed en
mulig karakteristikk av periferisamfunn der ikke bare produksjonsarbeidsplasser,
men også arbeidsplasser i offentlig sektor, for eksempel
gjennom nedlegging av skoler, er blitt en mangelvare.
Når vi i tillegg vet at utdanningsnivået i periferien er lavere enn
gjennomsnittet, og at gjennomtrekken i nøkkelstillinger innen offentlig
administrasjon kan være stor, er det mange odds mot å tenke periferisamfunnet
som en mulig arena for innovasjoner. Men dette dystre
perspektivet utfordres. I media fortelles til stadighet «suksesshistoriene»
om fornyelse og optimisme i enkelte periferisamfunn. Ikke bare i
norsk sammenheng, men overalt i Norden rapporteres det om tilfeller
av vellykkede nyskapingstiltak i utkantområder, ofte knyttet til forekomsten
av ildsjeler og samfunnsentreprenørskap. Enkelttilfeller av
7