Hulveger - fragmenter av fortidens ferdsel - Kulturarv

større kulturmiljøer, er dette faktorer som kan virke spesielt
motiverende for vern, skjøtsel og formidling. Hulveger kan
ikke tilbakeføres til en bestemt tidsepoke, og rekonstruksjoner
er ofte hverken mulig heller ønskelig å gjøre.
Hvilken form for bruk skal hulvegen tilrettelegges for? Dersom
hulveger skal bevares innenfor et reguleringsområde bør de
fremstå som kulturhistoriske elementer med opplevelsesverdi,
vitenskapelig verdi og aller helst bør de formidles slik at folk
forstår hvorfor de er fredet. Forståelsen for vern tapes hvis hulvegene
gror igjen med busker og kratt.
Hulveger kan vernes gjennom regulert bruk, slik at de ikke
vokser igjen. Normal ferdsel, dvs. tråkk, er av det gode. I de
fleste tilfeller egner hulveger seg godt til gangstier eller turveger
for områdets beboere. Hulveger som ligger i bakker kan for
eksempel også benyttes som akebakke i vintersesongen (jf T-
4/98). Det er mulig å tenke seg tilrettelegging for forskjellige
brukergrupper. Turgåere, rullestolbrukere, terrengsyklister og
ryttere utgjør ganske ulike brukergrupper, med helt ulike behov
for tilrettelegging. Tilrettelegging vil i kunne innebære at det
må gis dispensasjon fra kulturminneloven. En slik dispensasjon
vil som regel medføre at det stilles krav om vern og sikring
av hulvegenes vitenskapelige kildeverdi. En slik sikring kan for
eksempel skje ved påføring av dekke eller bærelag.
Tilrettelegging av hulveger for rullestolbrukere vil kreve et relativt
fast dekke med minimum en rullestols bredde.
Terrengsyklister vil kunne ta seg fram uansett dekke, men vil
kunne sette spor og fremme slitasje. Ridning vil også kreve et
beskyttende dekke. Dersom ridning skal tillates, må vegen forsterkes
med bærelag slik at erosjons- og tråkkskader unngås
(Andersen et al 1991:111, 157). All motorisert ferdsel i utmark
er forbudt gjennom friluftsloven.
I de fleste situasjoner vil tilrettelegging og skjøtsel av hulveger
for turgåere dreie seg om å fjerne busk- og trevegetasjon slik at
gress og undervegetasjon får sjansen til å etablere et sterkere
rotdekke og tåle mer belastning uten at det skaper erosjonsskader.
Visse steder vil det likevel være aktuelt å påføre bærelag
enten for å forbedre bløte partier eller for å skåne humussjiktet
i hulvegen.
Bark er miljøvennlig, rimelig, leveres i ulik finhetsgrad og har
god stabilitet. Bark brukes i militære turløyper, ridestier, slalåmbakker
og unnarenn for hoppbakker. Barken leveres med
ønsket fraksjonering fra finmalt til lange barkremser. I fuktig
tildekket tilstand brytes barken hurtig ned. Dersom barken blir
liggende i en åpen hulveg eller sti går nedbrytingsprosessen saktere.
Det er først og fremst frost og tining som bryter ned barken
og framskynder nedbrytningen. Ved å legge ca 10 cm bark
på overflaten, vil barken kunne ta i mot ganske tungt trykk og
verne underlaget godt. Etter mye og jevn ferdsel fra turgåere og
noe bruk av hest vil ny bark måtte påføres ca 2-3 hvert år (pers
medl Åge Sørensen, Fritzøe Barkprodukter). Bark gir stabilitet
i hellende terreng, bæreevne ved tilstrekkelig tykkelse, er miljøvennlig,
rimelig i anskaffelse og har bæreevne som kan tillate
noe ridning og bruk av sykkel. Bark tydeliggjør i tillegg hulvegens
indre bredde (vegens planum), som derved utgjør en kontrast
mot hulvegens skråning. Hulvegen får en mer framtredende
plass i det visuelle bildet i landskapet. Bark krever imidlertid
kontinuerlig vedlikehold og øker humusveksten. Dette
akselererer akkumulasjonsprosessene i hulvegen, noe som på
lang sikt kan være med på å svekke hulvegens framtredelse i
landskapet.
Flis kan også leveres med ønsket finhetsgrad, men kan være litt
skarpt å gå på. Strøflis blåser bort i tørt vær og er lite egnet.
Celluloseflis kan være egnet og har mange av de samme egen-
124
skapene som bark. (pers medl Åge Sørensen). Stort sett har flis
de samme kvaliteter som bark, men flis er råstoff til papirindustrien
og er derfor kostbart
Grus kan leveres i varierende grovhet og skarphet. Bæreevnen
kan reguleres med forskjellige kombinasjoner av grovhet og
skarphet. Grus er et relativt kostbart materiale, og vil i noen
grad være utsatt for erosjon. Erosjon krever vedlikehold med
noen års tidsintervall. Maskingrus er fremmedlegemer i hulvegene
og svekker den historiske dimensjonen ved vegen. I noen
grad finns det historisk belegg for påføring av naturmasser
også i hulveger. Det er lite tilrådelig å bruke usortert morenemateriale
som bærelag i tursti. Dersom grus skal vurderes som
bærelag må flere forhold vurderes. Grus vil bli tråkket ned i
humuslaget i hulvegen. Dersom humuslaget er tynt vil grus
trenge videre ned i sedimentene. Ridning vil forsterke denne
negative påvirkningen. Slik nedtråkking av grus vil skade hulvegens
vitenskapelige kildeverdi. Selv om maskingrus lett skilles
fra stedegne sedimenter, vil nedtrengningen av grus endre de
sedimentologiske forholdene og skade stratigrafien i hulvegen.
En godt planlagt påføring av forskjellige gruskvaliteter vil over
tid kunne gi et stabilt dekke, og fungere som bærelag for turgåere,
noe ridning og bruk av terrengsykkel. For å unngå nedtråkking
kan det påføres fiberduk eller matter av ulike slag (se
nedenfor). Grusens bæreevne ved tilstrekkelig tykkelse, tydeliggjør
hulvegens indre bredde (vegens planum), som derved
utgjør en kontrast mot hulvegens skråning. Hulvegen får en
mer framtredende plass i det visuelle bildet i landskapet. Grus
er imidlertid fremmedlegemer i hulvegene, krever kontinuerlig
vedlikehold og er kostbar. I tillegg kan den skade eller ødelegge
hulvegens vitenskapelige kildeverdi.
Duk og matter under påførte bærelag blir ofte benyttet i turstier
(Dåsnes 1993:39). Fiberduk eller tykkere matter kan legges
på markoverflaten forut for påføring av masse. Slik duk kan
fungere som skille mellom påført bærelag og opprinnelig
markoverflate. Ulempen er at duken eller mattene i en hulveg
vil være sårbare for ødeleggelse og erosjon. Det vil kreve kontinuerlig
vedlikehold for at duk eller matter ikke skal eksponeres,
noe som sterkt ødelegger den historiske så vel som den
visuelle opplevelsesverdien. Duk eller matter kan skille påførte
masser fra originale masser, men god funksjon vil være avhengig
av et egnet bærelag. Duk eller matter vil imidlertid fort
kunne eksponeres ved slitasje og erosjon, noe som vil skjemme
hulvegen og forringe historiske og estetiske kvaliteter. Duker og
matter er kostbare å anlegge og å bytte ut.
Asfalt og betong er faste dekker som kan bidra til økt tilgjengelighet
for bevegelseshemmede, og initiere annen bruk av hulveger
enn det som er gjennomgått ovenfor. Dette fortrinnet må
veies mot estetiske, historiske og vitenskapelige kvaliteter. Både
asfalt og betong er fremmedlegemer i hulveger. Telehiv kan
skade dekket. Kvaliteter ved slike dekkmaterialer er økt grad
av tilgjengelighet for flere brukergrupper. Hulvegens vitenskapelige-,
historiske-, estetiske- og autentiske kildeverdi vil imidlertid
bli sterkt redusert.
Skilting og formidling
Målsetning med skilting er å spre informasjon. Skilting av kulturminner
kan gjennomføres på ulike måter, men det er anbefalt
at skiltene utarbeides enhetlig etter standard satt av fylkeskommunen.
Det finnes skilter og informasjonstavler utarbeidet
av Direktoratet for naturforvaltning som følger Norsk standard
(Andersen et al 1991:86-91, Sjong & Moen 1991, Dåsnes
1993:44-45). Skilting bør tilpasses omgivelsene.
Formidlingens form og innhold avhenger av hvem man ønsker
å nå. Det anbefales at større skilt settes opp i begynnelsen av