Hulveger - fragmenter av fortidens ferdsel - Kulturarv

må stadig gå efter de samme linjer. Ved disse betraktinger er vi
ført over til stedsnavnene langs de store ferdeslsveier, eller som
det også kan uttrykkes: stedsnavn som er gitt ikke ut fra gårdens
eller bygdens horisont, men som skal sees under ferdemannens
synsvinkel” (Olsen 1978:17).
Denne innledning av Magnus Olsen fra 1926 skulle ikke levne
tvil om at det i stedsnavnmaterialet finnes informasjon om
ferdsel. Gårdene har vanligvis vegforbindelse både seg i mellom
og fra tunet til inn- og utmark. Vegene og plassene den binder
sammen har ofte navn som forteller om aktiviteter og virksomheter
(jfr Rygh 1898:30,45, 84-85, Hesselman 1930,
Welinder 1992, Hvattum 1993, Bakka 1997).
Navn sammensatt med bro eller gata indikerer klart at stedet er
knyttet til ferdsel. For eksempel kan navnet Barbrua i
Sandeherred (nåværende Sandefjord) indikere en rislagt veg
over fuktig område (Rygh 1907:274). Gårdsnavnet Rensgata
(Reidhulfsgatu) inneholder direkte informasjon om veg, og gården
er nevnt i Biskop Eystein Jordebok (Rødeboka) fra
omkring 1400 e.Kr. (Rygh 1907:192). Navn som Veierød og
Veierud avledet av veg, og navnetypen er belagt til middelalder
gjennom skriftlige kilder (Rygh 1907:71, 95). Veimot er et
bruk under Svarterud gård i Skoger sogn som viser til to eller
flere veger som møtes (Rygh 1907:19). Det er flere eksempler i
Vestfold på navn som forbindes med veg.
Muntlige kilder
I lokal litteratur og ved samtaler med folk hender det at folk
forteller om navn og hendelser som knyttes til vegen. Bruk av
eldre veger for eksempel knyttet til tømmerkjøring kan en enda
få første hånds kjennskap til av folk som var med på slikt
(Hvattum 1993, Berglund 1993, Bauer 1994, egne informanter).
De muntlige kildene gir verdifull informasjon om vegene.
En rekke opplysninger får man utelukkende fra informanter, da
kunnskapen de besitter ofte ikke er nedfelt i skriftlige kilder. I
heldige tilfeller kan informantene gi meget verdifull informasjon
som kan ha en meget lang tradisjon, og som kan bekreftes
ved funn eller uavhengige skriftlige kilder. Eldre informanter
kan overlevere barne- og ungdomsminner som de har fått fra
sine besteforeldre, og da har man informasjon tilbake til midten
av 1800-tallet. I tillegg kan informanter gi informasjon om
moderne bruk og forestillinger knyttet til hulvegene.
Informasjonen skal imidlertid vurderes nøye med hensyn til
hva som er sagt av hvem og hvilken bruk en skal gjøre av informasjonen.
I hulvegsammenheng er det først og fremst knyttet
muntlige opplysninger til hulveger med kasseformet tverrsnitt.
Disse blir av flere informanter knyttet til tømmerkjøring. Slike
veger kan være brukt inn i vår egen tid, men sier mindre om
hvor gammel vegen kan være.
Landskap som kilde
De fysiske sporene i terrenget mangler ikke kontekster, alle kulturminner
ligger i landskap. Landskap er ikke nøytrale og kan
aldri være det. Landskap utgjør en tolkningsramme for kulturminner.
Hvordan kan vi begrunne en slik påstand? Ideologiske
kulturminner som graver og kirker ligger ikke tilfeldig spredd i
terrenget, de har en plassering som er basert på bevisste valg.
Ved å betrakte landskap som et sett struktureringselementer vil
vi kunne nærme oss fortidens beslutningstakere. Vi har resultatet
av deres valg, og vi må søke å se hvilke motiver og alternativer
som kan ha vært aktuelle for fortidens mennesker å forholde
seg til. Landskapet som kilde er viktig å utnytte (Gansum
et al 1997). Forestillinger knyttet til landskapsformasjoner,
stedsnavn og eiendoms- eller disposisjonsrett, er sider ved landskap
og kulturminner som viser at det er meningsbærende (jf
Tuan 1990, Tilley 1994). Markering av tilstedeværelse i rommet
har etterlatt seg ulike kulturminner det være seg rydnings-
røyser, gravrøyser, varp, steingjerder, bautasteiner osv.
Landskap er en meningsbærende kilde til kunnskap om forhistoriske
og historiske forhold og plassering av veger og kulturminner
(Gansum et al 1997:18). Landskap er arena, og bevegelse
er påvirkning som er fundamental for all kulturell endring
(jf Keller 1996, Smedstad 1996).
Hulvegene er deler av relikte kommunikasjonslinjer eller fragmenter
av relikt infrastruktur, fra eldre samfunnsstrukturer.
Det er usikkert hvilke kulturelle strukturer vi kan plassere hulvegene
i. Vegene kan betraktes som et praktisk, funksjonelt forhold
hvor ferdselen er tilpasset landskapets forutsetninger
(Jørgensen 1996a:44). Dette står ikke i motsetning til det forhold
at landskapet er meningsbærende. Funksjonelle og symbolske
aspekter er integrert i landskapet og utgjør ikke motsatser.
Landskapet inneholder også biologiske kilder som kan benyttes
i vegforskning. Vegetasjonsutvikling kan fortelle om ferdsel,
og pollenanalyse er en av metodene for å fravriste landskapet
sin fortid (Moe 1973, Moe et al 1988, Weber 1987, Høeg
1997, 2000).
Øvrige kilder
Det er ikke bare vegene som kan være kilde til veghistorien.
Flere kildetyper kan brukes i utforskningen av veger. Stående
bygninger med spesielle funksjoner som skysstasjoner, kverner
og kirker må ses i sammenheng med forflytning av gods, dyr og
folk. Vegene utgjør en viktig side ved bruken av disse bygningene.
15