MATERIE_23.4 - Norsk Journalistlag

More documents

Recommendations

Info

Gi løshundene et bein Av Elin Floberghagen Så lenge det finnes redaksjonsklubber som ikke tar frilansere og vikarer med i det gode selskap, er vi alle ille ute. Da undertegnede kom inn i yrket for syv år siden var det lett å få fast jobb. Frilansere som ønsket det, kunne gå inn i en lokalavis, jobbe en tid og faktisk forvente at hvis jobben som ble gjort var god nok – ja, så ble de ansatt. De som ikke ble det, var i hovedsak unge frilansere på 17-18 år, uten utdanning, og som ikke visste om de ville bli i yrket. I dag er situasjonen snudd på hodet. Frilansere som stiller opp i en redaksjon blir satt til å løse permanente bemanningsbehov. De er langt eldre enn før, og de har solid utdanning i ryggen. De ønsker seg fast jobb, men kan ikke forvente å få det. Det betyr at avisledelsen har alle kort på hånden. De kan plukke fra øverste hylle. De kan betale med satser som ligger så langt unna NJs frilanssatser at det er en vits å snakke om dem. Og de kan forvente at frilanserne hopper når nyhetsredaktøren ringer. Redaksjonsklubbene har ansvar for å ta tak i disse for- Foto:Therese Borge, Oslo. 24 Midlertidig ansatt holdene. De må kreve at permanente behov løses av permanent ansatte. Det er ikke lett i disse dager da eierne er mer opptatt av marginer og bunnlinjer enn av redaksjonell kvalitet. Men det finnes lyspunkt. Den eieren jeg kjenner best er Orkla Media. De har faktisk valgt å satse på redaksjonell kapasitet, på den måten at det er ytterst sjelden journalister mister jobben. De fleste andre i avishuset sitter utrygt, men enn så lenge er redaksjonene forsøkt vernet. Det betyr likevel ikke at det blir flere ansatte, selv om arbeidsmengden totalt sett øker. Nye behov, nye satsinger og nye utgivelser løses oftere og oftere med midlertidig ansatte. Vi snakker om et vell av vikariater, engasjementer, prosjektstillinger, timevikarer, fastlansere og så videre. Mange av dem burde vært ansatt, men de går i stedet for lut og kaldt vann. Disse midlertidige er prisgitt et marked som ikke er til deres fordel. De tør sjelden protestere på dårlige lønninger, mangel på avtaler og kontrakter – eller andre kritikkverdige forhold. Og det er her klubbenes fremste oppgave er. De må sikre at det koster å satse redaksjonelt. De må gjøre en skikkelig jobb for de som står utenfor. Hvis klubbene unnlater å ta den kampen, vil de fleste av oss stå utenfor om få år. Eller sagt på en annen måte. Hvis det er så billig å produsere journalistikk – hvorfor da satse på faste folk, som er dyre i drift? Hva kan klubbene og NJ gjøre? Første skritt er å invitere folk inn i det gode selskap. Midlertidige må få medlemskap i NJ uten å måtte dokumentere at de tjener opp mot 200.000 i året. Som oftest vet de ikke hvor mye de vil tjene, nettopp fordi de går fra dag til dag – eller fra time til time. NJ som organisasjon har alt å tjene på å ta inn de som vil leve av journalistikk – uavhengig av årets inntekt. Mange har etter hvert blitt medlemmer – både i NJ og i redaksjonsklubben. Og da har klubben plikt til å kjempe for dem. Det betyr forhandlinger med ledelsen om å få de omfattet av lokalavtalen, om opphavsrett, om fotogodtgjørelse, om ferieordninger og om lønn. Gjerne høyere lønn enn for faste. Her tror jeg klubbene har en lang vei å gå. Mange mener at det må være et skille mellom «oss» og «dem». Jeg tror det skillet forsvinner langt raskere hvis vi ikke seiler i samme båt. I kampen om ansettelse, lønn, arbeidsforhold, videreutdanning og annet har vi nøyaktig samme mål: Journalistikk er ikke – og skal ikke være – gratis. (Elin Floberghagen er ansatt i Østlandets Blad og sitter i NJs landsstyre.)
P4-slaktet Av Svein Tore Tynning-Bergestuen Det kalles gjerne restrukturering. Eller omorganisering. Eller kanskje til og med reorganisering. Vi støter på mange ord når folk mister jobben. Vi støter på folk som tror de er flinke med ord også; redaktører, direktører og advokater. Men det viktigste ordet og de viktigste folka i en sånn prosess, er kolleger. 4. desember 2001, fikk redaksjonsklubben vite at inntil 24 ansatte i P4 ville miste jobben. Ingen skjønte hvorfor. Det vil si, vi fikk høre begrunnelsen, men vi skjønte ikke hvorfor. Og det er kanskje det dårligste utgangspunktet for en nedbemanning. P4 klarte ikke å forklare de ansatte hvorfor bedriften, den beste i klassen, måtte nedbemanne. De klarte ikke å forklare det til noen andre heller for den saks skyld. Men det hjalp ikke at det var uforståelig, eller at vi ikke likte det, eller var villige til å kjempe mot det. Hvis styret har bestemt det, så skjer det. Uavhengig av over- 25 Klubbenes erfaringer skudd, resultat før eller etter skatt, klubbleder over eller under vann. Det bare skjer. Hovedfokuset vårt ble etter hvert hvordan det skulle skje. Kampen om arbeidsplassene Vi varslet tidlig kamp om arbeidsplassene. I realiteten var det en propagandakamp. Vi håpet å kunne servere så mange gode argumenter og så mye fakta at kuttene ble for flaue for ledelse og styret. Vi visste på et tidlig tidspunkt at den eneste måten å hindre P4s drastiske kutt på, var å kjempe for hver ansatt i en arbeidsrettssak. Vi fant på artig triks for å utsette det hele. Rettere sagt, triksingen var det P4 som sto for, som brøt hovedavtalen og arbeidsmiljøloven til gangs, all den tid de ikke tok med de ansatte på reelle drøftinger. Men alle brev, pressemeldinger og krangler var først og fremst egnet til å vinne propagandakrigen, – ikke arbeidsplassene. Vi skjønte vi kom til et punkt der hver og en av de ansatte, som ikke lenger skulle være ansatte, selv måtte bestemme om kampen skulle stå i rettssalen. Ja, vi var inne på tanken om kollektiv arbeidsrettssak. Ja, vi var inne på tanken om ulovlige aksjoner. Ja, vi var inne på tanken om å reise til Sverige for å sage ned millionjuletreet som Jan Foto:Therese Borge, Oslo.
Page 1: Ulvetider? Et debatthefte om jobbsi
Page 5 and 6: Hold deg våken! Nedbemanning og om
Page 7 and 8: • Dette utviklingstrekket er fors
Page 9 and 10: vil ha? Samtidig som det skal beman
Page 11 and 12: Tabell 1: Mulige årsaker til å mi
Page 13 and 14: Vil satse på de skrivende John Kva
Page 15 and 16: å øke antallet midlertidige ansat
Page 17 and 18: NJ mente at Nettavisen kunne ha gjo
Page 19 and 20: Hund og katt - labb i labb Av Kathr
Page 21 and 22: Akersgatas løse hunder De kjenner
Page 23 and 24: 21 Midlertidig ansatt Mediebedrifte
Page 25: ved hver enkelt sak de leverer. Kon
Page 29 and 30: 27 Klubbenes erfaringer Hver tiende
Page 31 and 32: må tas vare på i prosessen. De tr
Page 33 and 34: «Men ga vi etter for lett? Sikkert
Page 35 and 36: Av Håkon Letvik Blir det oppsigels
Page 37 and 38: typograf, journalist eller sekretæ
Page 39 and 40: kusjon om hvilke kriterier som bør
Page 41 and 42: Sammen med det overordnede arbeidsp
Page 43 and 44: Oppsigelsesvernet ved nedbemanning
Page 45 and 46: Endringsoppsigelse Det fremgår av
Page 47 and 48: Lovlig midlertidig ansatt? Arbeidsm
Page 49 and 50: Oppsigelser og individuelle motstø
Page 51 and 52: Forlenget ferie En type fravær som
Page 53: «Midlene som går med til sluttpak

MATERIE_23.4 - Norsk Journalistlag

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?