MATERIE_23.4 - Norsk Journalistlag

• Dette utviklingstrekket er forsterket av den teknologiske
utviklingen. De siste tyve årene har den teknologiske
utviklingen gitt flere investeringsbølger i mediebransjen:
Den første kom med utbyggingen av lokale kabel-tvnettverk
på 80-tallet. Da skulle flere tradisjonelle avishus
bli flermediale gjennom kabeleierskap og etablering
av lokal-tv. Det gikk nokså dårlig for de fleste.
Omtrent samtidig kom bølgen som ble drevet av forventningene
om betydelige rasjonaliseringer og resultatforbedringer
som følge av overgangen skrivemaskiner
og fotosats til heldigital avisproduksjon.
Den tredje og kraftigste bølgen kom med Internettet,
og framveksten av ett helt nytt og svært kostnadseffektivt
medium for interaktiv distribusjon av informasjon.
Investeringene var skyhøye, før boblen sprakk
og det selvfølgelige viste seg: Bedriftene som fra før
kunne medieinnhold på papir eller eteren, var de som
også kunne det best på internett.
Bobleøkonomi
Nettet har revolusjonert mediebransjen. Men for investorene
som plasserte millioner av kroner i drømmen om en
digital verden med eventyrlige avkastninger, har tiåret vært
en gedigen nedtur. IT-boblen sprakk våren 2000 og akselererte
to utviklingstendenser som nå preger mediebedriftene
og deres eiere:
For det første presset for å utnytte samme redaksjonelle
innhold gjennom flest mulig kanaler. På denne
måten knyttes ulike grupper mediebrukere til samme
redaksjon gjennom krysshenvisninger og vekselbruk
mellom papir, nett, radio og tv. Dette gir mediehuset flere
annonsører og nye former for annonsering og reklame. I
tillegg til geografisk samkjøring, kan annonsørene tilbys
eksponering gjennom ulike kanaler i samme mediebedrift.
For journalistene er konsekvensen at det kreves at stoffet
skal leveres til bruk i flere kanaler, at de skal overdra
opphavsrettighetene billigst mulig til utgiver og å skaffe seg
kompetanse som gjør dem i stand til å kunne levere både
videoopptak, lydkutt til radio, korte nett-tekster og velskrevne
saker til papirutgave. Avisbedriftene som står bak
Kanal 4, bygget mye av sin søknad på denne konvergensoptimismen
og troen på merbruk av allerede ansatte journalister.
For det andre ga forventningene til nettøkonomien
rekordøkning i reklamesalget på siste halvdel av 90-tallet.
Veksten var på drøyt 26 prosent i perioden 1996-2000,
med en «all time high» økning på 12 prosent i 2000. Det
er en utvikling som – ifølge Robert G. Picard, en anerkjent
amerikansk professor i medieøkonomi – har skjemt bort
5
«For å klare seg i møtet med
arbeidsgiverkynismen har de unge
jobbsøkende journalistene utviklet sin
egen overlevelseskynisme.»
Utrygge jobber
norske og nordiske medieeiere: De forventer bedre driftsmarginer
og høyere avkastning enn i de fleste andre bransjer.
Forventning om fortsatt høy inntjening, målt mot
rekordåret 2000, forsterker eiernes krav til minimumsforvaltning
og mest mulig kostnadseffektiv produksjon.
Styrene i mediebedriftene er gjennomgående positive
til å bevilge penger til investeringer i teknisk utstyr eller til
såkalte strategiske investeringer i nye produkter eller nye
markeder. Det vil si investeringer i utenlandske markeder
eller etablering av nye teknologiske plattformer her hjemme
– for publisering av eksisterende innhold i nye kanaler.
Eller det kan være nye såkalte redaksjonelle produkter, som
gratisaviser, som etableres utelukkende for å forsvare
markedsinteresser i eksisterende eller potensielle reklamemarkeder.
Det er mye tyngre å få styrebevilget penger til
langsiktig kompetanseutvikling og nyansettelser i eksisterende
redaksjoner.
Produktivitetsjag
Når eierne og styrene i mediebedriftene krever mer kostnadseffektiv
produksjon, er det lønnskostnader det dreier
seg om. Ikke overraskende er lønn den største faste kostnaden
i bedrifter som liker å kalle seg kunnskapsbedrifter.
Dermed blir det om å gjøre å redusere antallet faste ansatte.
I perioder med inntektsfall inntreffer det Schibsteddirektør
Hans Erik Matre på et nordisk journalistseminar i
Ulsteinvik i 2001, karakteriserte som sykliske «kompetansemassakre».
For å unngå slike nedbygginger av redaksjonene
i takt med markedssvingningene og samtidig imøtekomme
eiernes krav til inntjening, tok Matre til orde for
den utviklingen som seinere bare har forsterket seg:
Reduksjon av fast ansatte til et minimum og økt bruk av
frilansere, midlertidige og andre løsere tilknytningsformer
mellom journalister og redaksjon.
Utviklingen av egne nettredaksjoner skjedde i mange
mediebedrifter ved etablering av utskilte, heleide nettselskaper.
Journalister ble hentet inn til midlertidige eller prosjekt-ansettelser.
Dermed var det enklere å nedbemanne og
legge ned virksomhet så snart boblen brast.
Dette elendige forholdet til lov- og avtaleverk har gitt