MATERIE_23.4 - Norsk Journalistlag

Sammen med det overordnede arbeidsprinsipp om at vi
med redaksjonsklubbens arbeid ikke skal stille oss slik at
vårt arbeid kan tas til inntekt for nedbemanninger, ble
dette de overordnede målsettinger for arbeidet.
Det uttalte målet til bedriftsledelsen er altså at nedbemanningen
i Aftenbladet skal skje ved frivillighet. Noe
som til nå er tilfellet på papiret. Bedriften har tilbudt rene
sluttpakker, forlenget lønnet permisjon etter fødsel (flere
menn har det for tiden), frivillig oppsigelse med studiestøtte,
og gavepensjon ved fratreden med ordningen avtalefestet
pensjon (AFP), samt en generell liberal ulønnet permisjonsordning.
Når det gjelder AFP er det et visst press
på medarbeidere om å ta dette tilbudet, samtidig som det
er mange kandidater som dypt og inderlig ønsker å komme
seg vekk fra bedriften på en skikkelig måte, og ser AFP som
en god løsning.
NJ rammes – journalistikken rammes
Antallet NJ-organiserte som blir rammet er noe usikkert,
fordi vi ikke helt vet hvem som kommer til å gå til slutt.
Foreløpig ser det ut til at vi mister 15 fast ansatte, 5 stillinger
er for tiden ubesatte, som følge av permisjon knyttet
til nedbemanning, og 5 vikariater knyttet til prosjektjobbing
for faste medarbeidere, og svangerskap, er ikke forlenget
etter november 2002. Situasjonen innebærer at
bedriften ikke erstatter ved svangerskap, som den altså får
penger fra staten for å gjøre.
Fordi det også er store kutt andre steder på huset er
flere oppgaver overført til redaksjonell linje, som igjen
fører til økt press på den enkelte medarbeider. I perioden
har redaksjonell linje, inkludert typografer og sekretærer,
blitt redusert til 150. Og er nå på vei til målet om 133 personer
før 2006. Fordi bedriften (heldigvis) skal operere
med begrepet årsverk i arbeid, vil en kunne sjonglere litt
når det endelige regnskapet skal gjøres opp 1. januar 2006.
Vi tror frivilligheten skal holde hardt, og håper i det minste
på hjelp av markedet. Noe mer fornuftig og langsiktig
konsernstyre, tør vi ikke håpe på. Vi tror også det blir vanskelig
å nå bemanningsmålet på grafisk side. De skal ned
fra rundt 21 stillinger, til 15, og det er kun en AFP-kandidat.
Første fase
Etter at sjokket og forbannelsen fra det første overraskende
styrevedtaket la seg, før jul 2001, samlet vi oss raskt og tok
kontakt med kolleger kysten rundt, og ikke minst med
Håkon Letvik i Aftenposten. På det tidspunktet var dessverre
han er erfaren mann på området. Vi arrangerte derfor
en samling i Oslo i slutten av januar 2002, der også
Trond Idås, August Ringvold og Tore Sjølie stilte fra NJ.
39
Klubbenes erfaringer
Sammen med tillitsvalgte fra BT, Adressa, Fævennen og
Håkon. Vi fikk der noe klarere formening om de største
farene og de bedre poengene i en nedbemanningsprosess. I
starten var det mye skyting fra hofta, heldigvis uten at vi
kom i feil posisjoner.
Vi hadde også interne seminarer den første perioden,
der alle tillitsvalgte i klubben møtte. Vi hentet erfaring
utenfra; med juridisk assistanse fra advokat Bent Endresen,
som har erfaring fra de omfattende nedbemanningsrundene
i oljeindustrien. Nyttig. Det samme gjaldt utveksling
av erfaringer fra sentrale tillitsvalgte fra oljebransjen. De
har ikke helt samme utgangspunkt, der går det mye på å
skaffe best mulig pakker alene. Vi derimot, hadde lav kriseforståelse,
vi gikk imot nedbemanning, og var passivt deltakende
i prosessen som ledelsen drev. Vi deltok likevel i
alle møter, diskusjoner, og mottok informasjonen som
kom. Ledelsen ønsket primært at det skulle skje gjennom
Bedriftsutvalget, hvilket isolert sett fungerte greit.
I februar 2002 fikk vi en protokoll på at det ikke
hadde skjedd drøftelser etter Hovedavtalens paragraf 9-6,
forut for vedtaket i styret. Det ble vi fortalt var veldig kjekt
å ha, hvis situasjonen tilspisset seg og det ble snakk om
oppsigelser.
Vi har ellers ikke vært særlig aktiv i slutt-pakkeprosessen.
Det er ledelsens ansvar. Vårt utgangspunkt har vært at
en god pakke er en pakke som tas. Vi spilte inn noen
poeng i forhold til permisjoner, og de ble tatt med i første
runde. I andre runde var det ikke snakk om permisjoner
med lønn, bare sluttpakker og lønn under studier, hvis
vedkommende først sa opp sin stilling. Vi har holdt
allmøter i pakkeperiodene spesielt.
Vi var i begge periodene der informasjonen om pakkene
var gitt ut, og fristen satt, tilgjengelig på telefon og
med kontortid på klubbkontoret alle hverdagene i perioden,
altså rundt 14 dager hver gang. Vi fikk noen henvendelser
fra kolleger, der vi ga enkelte generelle vurderinger
og selvsagt all den informasjon vi satt inne med. Men vi la
oss aldri opp i den enkeltes vurdering av om dette er riktig/lurt
å gjøre. Vi mener det er galt av tillitsvalgte å gå
direkte inn i slike vurderinger.
«Etter at sjokket og forbannelsen
fra det første overraskende
styrevedtaket la seg, før jul 2001,
samlet vi oss raskt og tok kontakt
med kolleger kysten rundt.»