MATERIE_23.4 - Norsk Journalistlag

«Men ga vi etter for lett? Sikkert.
Journalister har ingen sterk kollektiv
identitet. Selv i en krisesituasjon var
vi lojale, flinke og snille, for opptatt
av å gjøre en god jobb.»
Uten fagforeningstradisjon
Vårt største problem var mangelen på fagforeningstradisjon
i Bodø. Det at vi alltid hadde sprunget lojalt rundt i
Norges tøffeste aviskonkurranse, hindret oss både i å forebygge
det som skjedde og i å kunne stå steilt mot fusjonsplanene
da de ble satt ut i live.
Vi snakket tidlig om at vi måtte jobbe gjennom to
kanaler. Vi måtte sette oss ved møtebordet, kommunisere
med ledelsen og forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen.
Samtidig måtte vi fortelle hvor ille vi syntes dette var og
kjempe mot fusjonsplanene. Det siste ble en noe halvhjertet
kamp. Vi visste at løpet var kjørt, men ville vise for
ettertiden at vi hadde protestert. Derfor hadde vi en markering
i Bodø, laget løpesedler, fikk støtteerklæringer.
Men ga vi etter for lett? Sikkert. Journalister har ingen
sterk kollektiv identitet. Selv i en krisesituasjon var vi lojale,
flinke og snille, for opptatt av å gjøre en god jobb.
Parallelt med at mange av oss var i ferd med å miste jobbene
våre, bidro vi i oppbyggingen av et nytt avisprodukt.
Med mer bevisst klubbjobbing i årene før fusjonen,
tror jeg vi kunne ha påvirket prosessen og kanskje bidratt
til å forebygge at to aviser ble til en. Vi hadde i alle fall
kunnet gjøre det mye vanskeligere for ledelsen og kanskje
sikret at flere fikk beholde jobben. Når krisa først var et
faktum, var det selvsagt ikke vanskelig å mobilisere. Det er
i hverdagen det er vanskelig å prioritere klubbarbeidet og
se de viktige prinsipielle sakene.
Samarbeid mellom husene
En viktig oppgave var å få til samarbeid mellom de ansatte
i begge husene. Det klart vi godt. Vi hadde fellesmøter
mellom alle klubblederne daglig før vi gikk i møte med
ledelsen. Dette skjedde til faste tidspunkt. Vi var inneforstått
med at vi hadde motstridende interesser i noen saker
og var åpne om det. Vi var opptatt av at ikke prosessen
skulle bli for mye styrt av det faktum at ledelsen fra
Nordlands Framtid var overrepresentert i den nye avisa.
For meg personlig var det en stor fordel at jeg hadde
31
Klubbenes erfaringer
bakgrunn fra begge avisene. Jeg kjente de aller fleste godt
og ble ikke forbundet så sterkt med den ene avisa. Selv om
vi følte at vi hadde en god kommunikasjon med ledelsen
underveis, var det viktig å ikke slappe av og tro at alt gikk
på skinner. Vi opplevde flere ganger at ledelsen forsøkte seg
på forslag som ville gjort at vi kom veldig dårlig ut.
Da de skulle velge et styre til det nye avisselskapet,
prøvde de seg på at det ikke skulle velges ansatte-representanter
fordi det ennå ikke var noen ansatte som var overført
til selskapet. Da slo seks klubbledere i bordet så det
sang. Det hjalp.
Sluttpakker
Klubbene presset på for at ansatte skulle få sluttpakker. Vi
var med og påvirket utformingen av sluttpakkene et stykke
på vei. Men vi opplevde at ledelsen, mot vår vilje, inviterte
til en slags russisk rulett der vi ikke skulle vite noe om
hvilken organisasjonsmodell ledelsen så for seg, før fristen
for å søke sluttpakker gikk ut.
Vi skulle heller ikke få vite hvilke kriterier de ville
vektlegge i utvelgelsen. Ledelsen signaliserte at de ville
bruke andre kriterier i tillegg til ansiennitet. Vi sto, etter
råd fra NJ, klart på ansienniteten, men de ansatte visste
ikke hva som kom til å bli den endelige konklusjonen til
ledelsen. Det betydde at mange følte seg lurt til å søke
sluttpakker eller la være.
Det at hele 67 ansatte søkte om sluttpakke, gjorde jobben
enklere for ledelsen som da bestemte seg for at de likevel
skulle følge ansiennitet. Det endte med at det gikk ut
totalt 11 oppsigelser, tre til NJ-medlemmer. En redaktør
fikk også oppsigelse, men han fikk en sluttpakke med seg
på veien. Det fikk ikke våre medlemmer, trass i at NJ sentralt
engasjerte seg i saken.
Informasjonsplikten
16. februar 2002, drøyt to måneder etter at bomba smalt,
ruller de siste utgavene av Nordlandsposten og Nordlands
Framtid ut av pressa. To dager seinere er Avisa Nordland på
gata. Vi gikk fra gravøl over ærverdige bodøaviser til champagne
som feiret et nytt produkt. Tida var full av motstridende
følelser.
Tvisten rundt brudd på informasjonsplikten i
Hovedavtalen er ikke avsluttet ennå. Rundt dette viktige
prinsipielle spørsmålet opplevde vi en veldig god støtte fra
NJ sentralt. Vi ble fratatt muligheten til å ha en reell innflytelse
på prosessen. Vi fikk aldri mulighet til å fremme
våre synspunkter, og hvis ikke det er brudd på
Hovedavtalens paragraf 9-5 og 9-6, så har disse bestemmelsene
null verdi. Vi venter ennå på at saken skal komme
opp for Arbeidsretten.