Samfunnets sårbarhet overfor bortfall av elektronisk kommunikasjon

hendelsene. Årsaken er at dette ikke er en evaluering av
hendelsene, men en utredning som kun trekker frem de
viktigste konsekvensene av bortfall av ekomtjenester.
7.2 Konsekvenser av bortfall
Både pinseflommen og ekstremværet Dagmar har bekreftet
samfunnets sårbarhet overfor bortfall av ekomtjenester.
Hendelsene er beskrevet i kapittel 6. I begge hendelsene var
utfordringen særlig knyttet til følgende:
• Kommunikasjon mellom aktører som skal
håndtere en krise.
• Kommunikasjon mellom befolkning og myndigheter.
Under vil vi ta for oss de to hendelsene, og synliggjøre
de viktigste konsekvensene knyttet til bortfall av ekomtjenester,
og hvordan de ulike aktørene håndterte
situasjonene.
I tilbakemeldingene fra de aktørene som DSB har innhentet
data fra, blir bortfall av telefoni fremhevet som det mest
utfordrende i forbindelse med stormen Dagmar. Både på
kommunenivå og hos andre aktører, som for eksempel
helse, fremheves det at man takler bortfall av kraft bedre.
Det forventes også i større grad at bortfall av kraft kan
inntreffe. Under har vi kategorisert de mest sentrale
konsekvensene som skyldtes bortfall av telefoni, og de
viktigste erfaringene knyttet til hvordan de ulike aktørene
håndterte utfordringene. Til forskjell fra pinseflommen,
opplevde man under Dagmar tidvis at all telefoni og
Internett falt ut.
7.2.1 Kommunikasjon mellom
beredskapsaktører
Fylkesmannens utfordringer
Ved krise har Fylkesmannen en rolle som varslingsformidler,
bistandsyter og samordner og som bindeledd
mellom sentrale og lokale myndigheter. I en krisesituasjon
som pinseflommen kan Fylkesmannen innkalle fylkesberedskapsrådet
(FBR). Fylkesberedskapsrådet er et
viktig forum for koordinering og samordning, blant annet
for å etablere et felles overordnet situasjonsbilde og gi et
overblikk over mulig utvikling av krisen.
Under pinseflommen ble verken fylkesberedskapsrådet i
Oppland eller Hedmark sammenkalt. Hos Fylkesmannen i
Oppland satte man imidlertid krisestab og opprettet dialog
med medlemmene i FBR, for å få en samlet oversikt over
situasjonen. På grunn av reduserte, og til tider manglende,
kommunikasjonsmuligheter hadde Fylkesmannen i
startfasen av hendelsen problemer med å varsle kommuner
og andre relevante aktører. Dette gjorde at varslingen tok
lengre tid. På grunn av utfordringer i kommunikasjonen
med de ulike kommunene som var berørt, tok det også
svært lang tid før Fylkesmannen hadde et oppdatert og
oversiktelig bilde av situasjonen.
Utfordringene under Dagmar var i hovedsak de samme
som under pinseflommen beskrevet over: Fylkesmannen
hadde store utfordringer med hensyn til å fremskaffe
oversikt over situasjonen i fylket og få kontakt med
kommunene. Kommunal kriseledelse hadde problemer med
kommunikasjon med nødetater og Statens vegvesen.
Kommunenes utfordringer
Under pinseflommen var den største kommunikasjonsutfordringen
for kommunene knyttet til vanskeligheter med
å opprettholde kontakt med blant annet Vegvesenet. Som
en følge av manglende kommunikasjon med Vegvesenet,
benyttet kommunen blant annet egne ansatte til å bidra
med vakthold av stengte veier. Dette utgjorde i noen
kommuner en ekstra utfordring på grunn av en allerede
anstrengt personellsituasjon.
Av de kommunene som det er innhentet data fra, opplevde
de fleste også utfordringer knyttet til egen kriseledelse. Disse
var hovedsakelig knyttet til innkalling av eget mannskap,
i blant annet teknisk etat. For å bidra til å opprettholde
kommunikasjon tok man i bruk ulike virkemidler for å
nå frem til andre aktører og publikum: Facebook, det
nettbaserte krisestøtteverktøyet CIM 39 og SMS som det
var mulig å sende i perioder. I tillegg er sikringsradioer
(eller jaktradioer) utbredt i Gudbrandsdalen, og i
flere kommuner ble disse benyttet som alternativt
sambandssystem internt i kommunen. I noen tilfeller var
også lensmann samlokalisert med kommunens kriseledelse,
slik at kommunikasjonen med politiet ble opprettholdt. I en
kommune ble også ordonnans benyttet ved at kommunens
ansatte dro ut og informerte om evakuering. Kommunenes
kommunikasjonsløsninger er likevel i stor grad basert
på mobiltelefoni, og flere påpekte at situasjonen var
anstrengende under flommen. Bekymringen var stor for
at det skulle oppstå samtidige ulykker i en uoversiktlig
situasjon hvor veier var stengt og kommunikasjonen
vanskelig.
Erfaringer fra Dagmar viser at de fleste utsatte kommunene
på Vestlandet ble varslet av Fylkesmannen i forkant av
39 CIM er et webbasert krisestøttehåndteringssystem som alle norske
kommuner har tilgang til.
30