Håndbok for skyte- og øvingsfelt - Forsvarsbygg

172 Håndbok for skyte- og øvingsfelt
Når det gjelder B1 og B2, se Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn av 2002, § 8-2 Bruk
av ild utendørs.
A1 – Opprettelse av vegetasjonsfrie soner
Dette prinsippet innebærer etablering av en stripe eller en sti som er rensket ned til
mineraljorden for å hindre skogbranner i å spre seg. Fordelen med denne typen tiltak er at
de kan konsentreres til ganske små arealer, slik at etableringskostnadene blir relativt små.
Vedlikeholdskostnadene kan derimot bli meget høye, siden områdene må renskes minst
én gang årlig. I USA er det forsøkt å bøte på dette ved å asfaltere og ved å bruke jordsteriliserende
kjemikalier, samt plantevernmidler av hormontypen. Disse forsøkene har
ikke vist seg økonomisk regningssvarende. En annen ulempe ved denne metoden er at det
kun er de minst intense brannene som blir stoppet. For å bøte på dette, kan det være
aktuelt å kombinere dette tiltaket med å ”svi av” et område for å ”møte” brannen.
A2 – Opprettelse av soner med lav brennbarhet
Prinsippet ved denne tiltakstypen er å få til en permanent endring over til en markvegetasjon
som inneholder mindre brennstoff pr. areal, og/eller der vegetasjonstypen er
mindre brennbar. I praksis vil dette bety innplanting av enten gress- eller buskarter.
Formålet med disse sonene er ikke å stoppe brannen, men å tjene som steder der
brannmannskaper kan komme inn og bekjempe brannen. Sonene må derfor være bredere
enn de tidligere nevnte vegetasjonsfrie sonene for at brannmannskapene kan oppholde
seg trygt der og unngå brann- og stråleskader. Dessuten har man ønsket sonene bredere
for å unngå økologiske sideeffekter. Denne tiltakstypen anses å være et stort fremskritt i
forhold til de vegetasjonsfrie sonene, men har også egne ulemper. Foruten at etableringskostnadene
er mye større pr. kilometer, er sonene ikke totalt vedlikeholdsfrie, og må
periodevis renskes for brennstoff som gradvis hoper seg opp i marksjiktet.
B1 – Brenning under stående bestand
Formålet med dette tiltaket er å begrense tilgjengelig brennstoff for mulige skogbranner,
og dermed begrense skogbrannfaren både med hensyn til sannsynlighet og omfang.
Tiltaket gjøres lettest og med størst suksess i eldre bestander; i yngre bestander kan
brannen lett spre seg til trærne og forårsake skade. Det anbefales at brannintensiteten og
hardheten ikke er så heftig at man brenner opp for mye humus eller i verste fall brenner
helt ned til mineralsålen. Dette innebærer at metoden bør utføres noen få dager etter regn,
eller – i områder med snø – tidlig om våren, slik at humusen er beskyttet mot å brenne av
frost eller fuktighet, mens overflateavfallet er tørt nok til å ta fyr. Eventuelt kan man
begrense brannintensiteten hvis man har branndammer og slokkeutstyr i nærheten.
B2 – Flatebrenning
Som brannforebyggende tiltak er prinsippet basert på å fjerne brennbart materiale fra
marken. Slik flatebrenning må utføres meget varsomt og kontrollert for å hindre at
brenningen utvikler seg til en utilsiktet skogbrann.
Tiltaket er særlig aktuelt rundt definerte målområder der det er stor fare for at brann kan
oppstå.