Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

«Asylsøkerne er opptatt av å finne fram til de landene i Europa som gir de beste materielle
betingelsene, såvel som de landene som det er lettest å få asyl i. Dette vil si at dersom et
land åpner for enklere adgang til å få asyl – og gir bedre mottaksbetingelser – enn de andre
landene i Europa, så vil dette relativt sett øke tilstrømningen til det landet»
(Utenriksdepartementet 2011.)
Denne typen argumentasjon er svært effektiv, selv om det i liten grad fins vitenskapelig
dokumentasjon for at asylsøkere faktisk retter søknadene sine mot asylliberale land. Derfor har det
vært en politisk motivert forverring av forholdene for asylsøkere i nesten samtlige Schengen-land
de 10-15 siste årene. Schengen- og Dublin-systemet har akselerert denne utviklingen, heller enn å
stagge den. Nedbyggingen av de interne grensene, og innføringen av førstelandsprinsippet
innebærer i praksis at EU er et felles område for asyl, men med svært ulike regler fra land til land.
Asylsøkere har etter Dublin bare én sjanse til å søke asyl i Schengen. Da øker insentivene for å rette
søknaden mot et asylliberalt land. Når de interne grensene mellom medlemslandene etter
Schengen-avtalen er åpne er det enklere å oppsøke et bestemt land for å søke asyl. Dublinforordningen
har utvilsomt presset yttergrenselandenes asylpolitikk i restriktiv retning. Det er
imidlertid også grunn til å hevde at utviklingen av felles asyl- og flyktningpolitikk i EU, har ført til en
forverring av både politikk og praksis i de øvrige Schengen-landene.
Det har lenge vært bred enighet om at Dublin-systemet forutsetter at medlemslandene har en
relativt lik asylpraksis for at mekanismen skal fungere som den skal. Dette er også bakgrunnen for
etableringen av det felles asylsystemet (CEAS). Dublin-forordningen betraktes som selve ryggraden
i det felles asylsystemet, men for å sikre en likere behandling av asylsøkere i EU-landene er det
også innført flere direktiver som skal harmonisere nasjonal asylpraksis. De viktigste av disse er som
det allerede er nevnt tidligere Mottaksdirektivet, Statusdirektivet og Prosedyredirektivet. De tar
sikte på å harmonisere henholdsvis materielle betingelser for asylsøkere i asylmottak, kriterier for å
fastslå om en asylsøker oppfyller kravene til asyl eller ikke, og prosedyrene for behandling av
asylsøknader (Justis og politidepartementet 2010).
De tre omtalte direktivene har vært under utvikling siden de ble initiert i på Tampere-toppmøtet i
1999. De var i utgangspunktet kontroversielle, da asylpolitikk er et følsomt tema i mange land.
Gjennom behandlingsprosessen i EU-systemet ble relativt ambisiøse direktivforslag, som hadde et
klart rettighetsperspektiv, redusert til minstestandard-direktiver, som setter opp minimumskrav for
behandling av asylsøkere. I stortingsmelding nr. 9 (2009-2010) som omhandler norsk flyktning- og
migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, hevder regjeringen at norske standarder ligger «over
de minimumskravene som direktivene fastsetter» (Justis og politidepartementet 2010).
De tre direktivene har ikke blitt betraktet som Schengen-relevante, og binder derfor ikke Norge.
Det er likevel hensiktsmessig med en kort gjennomgang av dem, fordi norske myndigheter har
uttalt at de ønsker å ligge tett opp mot de felles standardene EU fastsetter. Dette skyldes frykt for
at antallet mennesker som søker beskyttelse skal gå opp. Om dette innebærer at regjeringen vil
senke norske standarder for behandling av asylsøkere ytterligere, med den hensikt å bli likest mulig
EU, gjenstår å se.
1.3.2 Minstestandard-direktivene i CEAS
I 2003 innførte EU et direktiv for mottaksforhold i medlemslandene kalt mottaksdirektivet. Dette
fastsatte materielle minstestandarder for asylsøkere mens de venter på behandling av
asylsøknaden. Dette inkluderer mat og klær, tak over hodet i et asylmottak, helsetjenester, samt
14