Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

uk internering som et middel for å kontrollere asylsøkere. FNs menneskerettighetserklæring slår
på generelt grunnlag fast at ”Ingen må utsettes for vilkårlig arrest”. Flyktningkonvensjonens artikkel
31.1 sier: ”de kontraherende stater skal ikke straffe flyktninger, som er kommet direkte fra et
område hvor deres liv eller frihet var truet”. I artikkel 26 i samme konvensjon slås det fast at ”hver
kontraherende stat skal tilstå flyktninger som lovlig oppholder seg på dets territorium, rett til å
velge bopel og til fritt å bevege seg innenfor dets territorium”. Med bakgrunn i disse
bestemmelsene er det ikke lovlig å arrestere og fengsle asylsøkere for å kontrollere dem mens de
befinner seg i vertslandet. Innenfor flyktningretten er det imidlertid akseptert meget begrenset
bruk av arrest i forbindelse med retur.
1.1.4 Et felles europeisk asylsystem (CEAS)
Mennesker som har søkt asyl i Europa har tradisjonelt stått overfor svært ulike regler og prosedyrer
fra land til land. Det har vært vanlig å betrakte asyl- og flyktningpolitikk som et nasjonalt
anliggende, og muligheten til å ekskludere eller inkludere mennesker fra statsborgerskapet har
tradisjonelt vært knyttet nært til staters suverenitet. Før 1990-tallet var asylsøkere gjerne noe en
forbandt med avhoppere fra østblokken, og de fleste vest-europeiske land var vennlig innstilt til å
gi opphold og beskyttelse til flyktninger. Siden den gang har mye endret seg. For det første førte
internasjonale konflikter og økt mobilitet gjennom globaliseringsprosesser til en økning av antall
asylsøkere i de europeiske landene på slutten av 90-tallet. For det andre har politikk og praksis
overfor mennesker på flukt blitt svært mye strengere. Dette kan ses i sammenheng med det økte
antallet asylsøkere, men har også andre forklaringer. For det tredje er politikken blitt likere mellom
landene. I første omgang har dette skjedd gjennom opprettelsen av avtaler som Schengen-avtalen
og Dublin-forordningen. De senere årene har dette også betydd en harmonisering av nasjonale
asylsystemer, med det mål for øye å skape et felles europeisk asylsystem.
Det felles europeiske asylsystemet, CEAS, er et ønske som skriver seg tilbake til Amsterdamtraktaten.
Den viktigste komponenten i det er Dublin-forordningen, som begrenser mulighetene til
fritt å søke asyl i Schengen-området. Denne avtalen vil drøftes nærmere i punkt 1.3, men sier i
korte trekk at det første landet en asylsøker kommer til, også skal behandle vedkommendes
asylsøknad. Det kan argumenteres for at Dublin-systemet er urettferdig all den tid asylsøkere
behandles ulikt fra land til land. Det er for eksempel ikke likegyldig om asylsøknaden behandles i
Sverige eller Hellas, hverken med tanke på behandling under søknadsprosessen eller på utfallet av
den.
I tillegg til etableringen av Dublin-forordningen innebærer utviklingen av det felles asylsystemet en
harmonisering av medlemslandenes nasjonale asylsystemer. Gjennom flere direktiver, og da særlig
Statusdirektivet, Prosedyredirektivet og Mottaksdirektivet, skal måten asylsøkere behandles
nasjonalt samkjøres. Hvis Dublin-forordningen skal fungere på lang sikt er det nødvendig med
noenlunde lik praksis og politikk i medlemslandene. I dag fungerer Dublin-forordningen innenfor
en rekke ulike nasjonale systemer. Dette skaper vanskelige situasjoner både for yttergrensestatene
og for asylsøkere som kommer inn i EU gjennom dem. Unionen har satt seg som mål å ha innført
det felles europeiske asylsystemet innen 2012. Målet for CEAS er at like asylsaker skal behandles
likt i medlemslandene. Dette er langt fra tilfelle i dag, og det er lite trolig at det vil endre seg innen
neste år. Harmoniseringen av nasjonale asylsystemer tas nærmere opp i punkt 1.4.
1.2 Dublin-forordningen
1.2.1 Dublin-forordningen
Dublin-forordningen anses ofte som hjørnesteinen i EUs felles asylsystem, og er en mekanisme som
7