Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

landet økonomisk på enkelte punkter. Mer problematiske er da de demokratiske kostnadene
Schengen-tilknytningen har hatt for Norge. Norske borgere har så å si ikke hatt noen muligheter for
å påvirke utviklingen av Schengen gjennom sine folkevalgte representanter. Dette skyldes for det
første at Schengen-avtalens rammeverk ble utformet som et mellomstatlig samarbeid Norge ikke
var med i. For det andre skyldes det at norske myndigheter ”sitter på gangen” når beslutninger
omkring Schengen tas. Norge har som nevnt rett til å stille forslag og legge fram sitt syn på
Schengen-saker gjennom fellesorganet. Likevel har ikke landet stemmerett.
Innføringen av overnasjonalitet som styrende prinsipp for saker som omhandler justis- og
migrasjonspolitikk har vært særlig problematisk for Norge. Schengen-relevante saker behandles nå
gjennom EUs alminnelige beslutningsprosedyre, gjennom forslag fra EU- kommisjonen, behandling
i komiteer i EU-parlamentet og gjennom forhandlinger mellom EU-parlamentet og Ministerrådet.
Dette betyr at sakene i mange tilfeller er ferdig diskutert og fulle av premisser som er lagt på
forhånd før de når fellesorganet. Schengen har i dag 25 medlemsland, og at Norge skal klare å snu
et flertall av disse gjennom fellesorganet for Schengen, er mildt sagt urealistisk.
Demokrati handler om mer enn bare å stemme ved valg hvert fjerde år. Demokratiske beslutninger
bør som et minimumskrav tas av folkevalgte representanter. Schengen-politikken som innføres i
Norge oppfyller i de fleste tilfeller ikke dette, fordi de er tatt av politikere det norske folket ikke har
noen demokratisk kontroll over gjennom valg. Det er likevel akseptert av de fleste at Norge kan
avstå suverenitet på enkelte områder for å kunne delta i flernasjonale beslutninger og
forhandlinger. Da er det essensielt at norske politikere har innflytelse til å påvirke
politikkutviklingen, noe de i stadig minkende grad har hatt over Schengen-politikken de senere
årene. Et annet viktig demokratisk prinsipp er åpenhet og politisk diskusjon. Etter at Norge ble
medlem av Schengen har det vært øredøvende stille omkring Schengen-spørsmål i norsk
offentlighet. Den norske befolkningen har i liten grad blitt opplyst om at norske politikere har
knyttet landet til stadig flere avtaler om justis- og migrasjonspolitisk samarbeid. I et representativt
demokrati må folk akseptere at valg blir tatt på vegne av dem. At de avskjæres fullstendig fra alle
muligheter til å påvirke politiske beslutninger er likevel udemokratisk. Dette bringer oss til det siste
fundamentale spørsmålet om demokratisk kontroll over Schengen-politikken: Kan det norske folk
påvirke beslutninger som tas omkring Schengen? Svaret blir i beste fall i svært liten grad.
5.3.2 En dynamisk avtale
Et annet perspektiv som er viktig å trekke inn omkring det demokratiske grunnlaget for Schengenpolitikken
er avtalens dynamiske karakter. Den demokratiske livlinjen til Schengen-avtalen for
Norge sin del er at Stortinget aksepterte suverenitetsavståelse til EU gjennom å godkjenne
assosieringsavtalen til Schengen i 1997. Dermed kan en hver lov som innføres i Norge via Schengen
spores tilbake til denne suverenitetsavståelsen, og man kan si at ”norske folkevalgte ville det slik”.
Det er likevel meget problematisk at Schengen-avtalen stadig har vokst, både i antall medlemmer
og i omfang av lover som er innført, uten at Norge har hatt noen formelle påvirkningsmuligheter.
Det er stor forskjell på den Schengen-avtalen som ble presentert for norske borgere i Schengendebatten
i 1995 og 1996, en avtale som angivelig handlet nesten utelukkende om passfrihet, og
Schengen-avtalen anno 2011 slik den har blitt beskrevet gjennom denne rapporten. Det er også
stor forskjell på det bildet av Schengen som ble presentert for Stortinget før de godkjente
assosieringsavtalen i juni 1997, og den realiteten som snarlig etterpå materialiserte seg da
Schengen ble tatt opp i EUs traktatgrunnlag med Amsterdam-traktaten som ble signert 2. oktober
samme år.
Schengen-avtalen er i dag rammen for en felles asyl- og flyktningpolitikk i EU, for et massivt
57