Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

samarbeid om yttergrensekontroll, et omfattende politisamarbeid og ikke minst en rekke avtaler
på justisområdet. På flere av disse områdene har den elitestyrte politikken fra EU hatt store
konsekvenser for asylsøkere og flyktningers rettigheter, samt rettsikkerheten og personvernet til
europeiske borgere. På andre områder igjen har Schengen-avtalen hatt positive konsekvenser for
medlemslandene. Ellers ville de ikke godtatt videre Schengen-integrasjon. Norge står i en
særstilling i forhold til Schengen sammen med Sveits, Island og snart Liechtenstein. Norske
borgere, og til en viss grad norske politikere, har sjelden hatt mulighet til å verken påvirke eller å si
nei til Schengen-integrasjonen. Dette er en form for argumentasjon som er lett gjenkjennelig fra
den norske EØS-debatten. I motsetning til EØS-avtalen finnes det ikke noen vetomuligheter for
Norge i Schengen. Hvis Norge skulle finne på å si nei til en Schengen-bestemmelse ville
assosieringsavtalen tre ut av kraft.
5.3.3 Uformell og frivillig harmonisering
Utover den formelle tilknytningen Norge har til Schengen, og de Schengen-relevante direktivene
Norge løpende må akseptere, har det siden Norge ble med i Schengen funnet sted en omfattende
uformell og frivillig harmonisering av norsk lovverk for at det skal ligne mest mulig på andre EUland
sitt. Dagens sittende regjering har vært rimelig åpne om dette. Regjeringen har ved en rekke
anledninger holdt norsk asylpolitikk opp mot de andre EU-landenes, for å innføre innstramminger
og endringer i politikken. At regjeringen i 2010 ga ut en egen stortingsmelding kalt ”Norsk
flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv” er et godt eksempel på dette. Et annet
kan være de store innstrammingene regjeringen foretok i norsk asylpolitikk i 2008. I
pressemeldingen fra regjeringen het det da at:
”[H]vordan norsk asylpolitikk oppfattes utad, spesielt i forhold til sammenlignbare land som
Sverige, synes å ha stor betydning for å forklare fordelingen av asylsøkere mellom ulike
europeiske land” (Regjeringen 2008).
Norske myndigheter later til å ha en oppfatning om at Norge vil oversvømmes av asylsøkere om
ikke landet har en tilsvarende stram asylpraksis som andre europeiske land. Derfor har den til
stadighet holdt opp det europeiske perspektivet når den har gjort endringer i det norske
asyllovverket. Det samme kan sies å gjelde for justisområdet. I desember 2010 kom regjeringen
med en stortingsmelding kalt ”Kampen mot organisert kriminalitet – Et felles ansvar”. Under punkt
2.4.2 i denne slås det fast at norske myndigheter ser på justissamarbeidet som et viktig verktøy i
kampen mot grenseoverskridende og organisert kriminalitet. Dette er utvilsomt et samarbeid
regjeringen ønsker å fortsette. Dette inkluderer også suverenitetsavståelse på områder Norge ikke
er bundet til gjennom Schengen-avtalen. I den nevnte stortingsmeldingen kan en videre lese:
”Regjeringen følger utviklingen i EU nøye og vil særlige framheve en del av tiltakene i
Stockholm-programmet som svært interessante i kampen mot organisert kriminalitet [...]
Ingen av disse tiltakene faller inn under Norges tilknytnings- og parallellavtaler med EU.
Regjeringen vil derfor særlig vurdere hensiktsmessigheten og muligheten av å be om
tilslutning til de ovenfor nevnte EU-instrumenter.” (Justis og Politidepartementet 2010)
Det er viktig å understreke at det er et helt legitimt ståsted å mene at utviklingen av felles
migrasjons- og justispolitikk er et gode for de europeiske landene. For Norge som ikke er med i EU
er det på samme tid viktig at norsk justis-, asyl-, og flyktningpolitikk føres ut fra hva som er best for
landet, og ikke styres av utviklingen i EU.
58