Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

deler av det. EU har ambisjoner om et helhetlig og harmonisert asylsystem i unionen. På den
måten kan Norge presses til å følge EUs linje, også i saker som ikke anses som Schengen-relevante.
Et eksempel på dette kan være det felles asylsystemet, som diskuteres i det følgende. Norge deltar
i Dublin-samarbeidet, men ikke i harmoniseringen av de nasjonale asylsystemene. Likevel er
regjeringen krystallklar på at den ønsker å følge EUs linje, i frykt for at annerledeshet i norsk
asylpraksis vil trekke til seg flere asylsøkere, og få oss i utakt med de andre Schengen-landene.
Da regjeringen i 2010 laget en stortingsmelding om flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk
perspektiv, het det at “Innvandring til Norge betinges i stor grad av ytre omstendigheter som krig
og konflikt, og ikke minst av politikken våre naboland fører”(Justis- og politidepartementet 2010).
Konklusjonen var at regjeringen ønsker å legge seg tett opp mot EUs politikkutvikling på asyl- og
flyktningområdet.
1.1.3 Asylinstituttet: Asylsøkere og flyktninger har rettigheter
Før det felles asylsystemet i EU beskrives kan det være hensiktsmessig å si noe om hvorfor de
europeiske landene har asylsystemer, og hva det vil si å være asylsøker og flyktning. Asylinstituttet
kan beskrives som et lands system for å gi mennesker som er forfulgt av sitt eget lands
myndigheter opphold og beskyttelse. FN har satt opp kriterier for hvem som er å anse som en
flyktning. Sitatet under er hentet fra UDI, og er en norsk oversettelse av FNs flyktningdefinisjon:
”For å bli ansett som flyktning må du ha velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av din
politiske oppfatning, rase, nasjonalitet, religion eller medlemskap i en sosial gruppe, eller
du må stå i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig og
nedverdigende behandling eller straff i hjemlandet ditt” (UDI 2009).
En asylsøker kan betraktes som en person som uanmeldt oppsøker et lands myndigheter for å be
om status som flyktning, og på den måten om oppholdstillatelse og beskyttelse. Gjennom FNs
menneskerettighetserklæring av 1948 og flyktningkonvensjonen av 1951 har en rekke land,
inkludert alle som er medlemmer av Schengen, anerkjent at asylsøkere og flyktninger har visse
rettigheter. De viktigste av disse nevnes i det følgende.
Retten til å søke asyl er vidt anerkjent da den er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring artikkel
9. Her slås det fast at ”enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse”. Dette
forplikter stater som har anerkjent menneskerettighetene til å vurdere om en asylsøker har et
beskyttelsesbehov, før personen eventuelt kastes ut av landet. Videre er det bred enighet innenfor
internasjonal flyktningrett om at det stilles visse krav til en forsvarlig asylprosedyre. At asylsøkere
på denne måten har mulighet for å legge fram sin sak for myndighetene og få denne vurdert, er
det som ofte betegnes som et asylinstitutt.
Videre finnes det i flyktningretten et viktig prinsipp kalt ”non-refoulement” som skal hindre at
asylsøkere og flyktninger blir returnert til land hvor deres sikkerhet står i fare.
Flyktningkonvensjonens artikkel 33 slår fast at ”ingen kontraherende stat må på noen som helst
måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være
truet”. Dette prinsippet betyr at for eksempel Norge ikke har lov til å returnere mennesker til land
i krig. Videre forbyr prinsippet om non-refoulement stater å returnere mennesker som er forfulgt
til land hvor de kan utsettes for tortur, fengsling eller har grunn til å frykte for sitt liv.
Til sist er det dessverre nødvendig å trekke fram et av de mest grunnleggende prinsipper i alle
rettstater, nemlig at ingen skal utstettes for fengsling uten at det foreligger en kriminell handling.
De europeiske landene har som det senere vil komme fram i denne rapporten, i økende grad tatt i
6