Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

medlemslandene er derfor av stor betydning i forhold til personvernhensyn.
En annen mekanisme som skal muliggjøre et tettere samarbeid om kriminalitetsbekjempelse
mellom EU-landene er den europeiske arrestordren. Denne avtalen tilrettelegger for utlevering av
personer som er siktet i straffesaker mellom alle EU-landene. Avtalen om en felles europeisk
arrestordre trådte i kraft i 2004, og erstattet da alle tidligere utleveringsavtaler mellom landene
som er med i Schengen. Arrestordren er etablert for å hindre at lovbrytere unndrar seg
straffeforfølgelse ved å reise til et annet EU-land enn forbrytelsen er begått i. Den forutsetter
gjensidig anerkjennelse av rettslige avgjørelser i andre EU-land, da den setter korte frister for
utlevering, og kun inneholder begrensede muligheter for å nekte å utlevere en siktet (Justis og
Politidepartementet 2006). Norge ble knyttet til den felles arrestordren med en tilslutningsavtale i
2006, og norske myndigheter hevder at dette har ført til en mer effektiv straffeforfølgelse av
lovbrytere som krysser grensene i EU.
Det er viktig å understreke at Europol ikke er, og ikke skal være, et alleuropeisk politi under EUs
kommando. Det er fortsatt norsk politi som skal gjøre politiarbeid i Norge, mens Europol sin rolle
skal være begrenset til koordinering av mellomstatlig politisamarbeid, og til samling og deling av
etterretningsinformasjon. Dette er viktig av to årsaker. For det første arbeider Europol innenfor 27
ulike jurisdiksjoner med ulike lover og ulike politimyndigheter. Hvis utenlandsk politi skulle hatt
jurisdiksjon i Norge ville plutselig andre lands strafferett bli gjort gjeldende her, og det ville vært
både grunnlovsstridig og høyst problematisk. For det andre er voldsmonopolet ett av de viktigste
kjennetegnene på en stat. Enkelte vil hevde at det er ut fra dette staten defineres. Voldsmonopolet
innebærer at det bare er politiet i Norge som kan bruke legitim tvangs- og voldsmakt for å
opprettholde lovene Stortinget fastsetter. Hvis voldsmakt blir gitt til andre aktører forsvinner den
demokratiske kontrollen av politiarbeidet. Da settes borgernes rettssikkerhet i fare.
4.1.2 Stadig utvidet mandat
Siden opprettelsen i 1999 har Europol-samarbeidet blitt videreutviklet på en rekke punkter, og
Europol-kontoret i Haag har fått utvidet sitt mandat betraktelig. Europol-samarbeidet var i
utgangspunktet et utelukkende mellomstatlig samarbeid, av de ovenfor nevnte grunner. Europol
hadde et klart definert og ganske snevert mandat som i hovedsak omhandlet innsamling, analyse
og deling av informasjon om enkelte typer alvorlig og grenseoverskridende kriminalitet. Europols
mellomstatlige karakter innebar at endringer i Europol-konvensjonen, og dermed utvidelse eller
endring av Europols mandat, måtte godkjennes av alle medlemslandene. Dette ble gjort i tre
omganger, gjennom at tilleggsprotokoller ble lagt inn i Europol-konvensjonen. I 2000 fikk Europol
mandat til å etterforske saker som dreier seg om hvitvasking av penger. I 2002 ble en protokoll som
ga Europol myndighet til å sette sammen såkalte ”joint investigation teams” (JTI). Alle
medlemslandene skal bidra med eksperter på ulike kriminalitetsområder til disse flernasjonale
etterforskningslagene, som er løst organisert og arbeider etter en fleksibel arbeidsmetode.
I 2003 ble et mer omfattende tillegg til Europol-konvensjonen laget, populært kalt
”danskeprotokollen”. Denne ga Europol tilgang til en langt større mengde sensitiv
personinformasjon enn tidligere. Prosedyrene for å opprette datafiler på enkeltpersoner ble
forenklet, og en tidligere maksgrense for datalagring på tre år ble fjernet (Statewatch 2007). Videre
fikk Europol myndighet til å innlede samarbeid og utveksle informasjon med land og
organisasjoner som ikke er med i EU. Dette muliggjorde Norges inntreden i Europol-samarbeidet i
2004, men har også ført til en informasjonsutveksling som utfordrer personvernet, noe som tas
nærmere opp under punkt 4.2.3. Ikke minst åpnet danskeprotokollen for at Europol skal kunne
arbeide innenfor kriminalitetsområder som ikke er nevnt i annekset til Europol-konvensjonen. De
44