Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

myndighetene om et pass.
De senere årene har EU fått en ny tilnærming til bekjempelse av irregulær migrasjon. Siden 2005
har unionen arbeidet med å etablere avtaler på migrasjonsområdet med de store opprinnelses- og
transittlandene for asylsøkere. Denne strategien er en del av EUs “globale perspektiv på
migrasjon», og har til hensikt å flytte ansvaret for asylsøkere til land utenfor Schengen-området.
For å få på plass avtaler med opprinnelses- og transittland for flyktninger har EU ved en rekke
anledninger sendt ut såkalte “migration missions”. Disse består av representanter fra EUkommisjonen
og medlemslandene, samt ulike eksperter på migrasjon, og de har til hensikt å bane
vei for migrasjonsavtaler med opprinnelses- og transittland. EU har allerede sendt
migrasjonsoppdrag til Kapp Verde, Etiopia, Ghana, Senegal, Mauritania, Sør-Afrika, Tanzania,
Kenya, Nigeria og Kamerun i Afrika sør for Sahara. Etter østutvidelsen har også Øst-Europa vært et
fokusområde, og EU har sendt sine representanter for å forhandle med Armenia, Georgia,
Hviterussland og Ukraina (EU-kommisjonen 2010).
For å bane vei for samarbeid med opprinnelsesland for flyktninger og migranter etablerte EU i
2004 et nettverk av såkalte sambandsoffiserer, som skulle fungere som en spydspiss for EUs asylog
flyktningpolitikk i en rekke utviklingsland. Hver medlemsstat hadde ansvar for å utnevne
sambandsoffiserer for immigrasjon, som ble plassert ved landets ambassader i aktuelle land
utenfor EU. Nettverket av sambandsoffiserer (CIREFI) samarbeidet tett med tredjelandets
myndigheter, og samlet informasjon om fluktruter, menneskesmuglere og om landets
flyktningsituasjon (Europa.eu 2006). Sambandsoffiserene skulle også legge til rette for
samarbeidsavtaler om grensekontroll og retur med de aktuelle landene. Da Lisboa-traktaten trådte
i kraft mot slutten av 2009 ble CIREFI lagt ned, og sambandsoffiserenes mandat ble overført til
Frontex. Norge var også tilknyttet CIREFI, og hadde flere sambandsoffiserer for migrasjon
utplassert ved landets ambassader utenfor EU. Maktoverførningen innebærer at Norge får mindre
påvirkningsmulighet over unionens migrasjonsrepresentasjon i utlandet (Justis og
Politidepartementet 2010).
Det eksisterer allerede flere samarbeidsavtaler som er inngått mellom EUs medlemsland og
tredjeland for å hindre migrasjon. Allerede nevnte eksempler på dette er Italias avtale med Libya
eller Spanias avtaler med Senegal og Mauritania. I tillegg til dette har EU etablert avtaler med Kapp
Verde, Moldova, Georgia, Armenia og Ghana gjennom Frontex. EU hevder selv at avtalene tjener
begge parter, og at de har en helhetlig tilnærming til migrasjon. Likevel er det kampen mot det
unionen kaller illegal migrasjon som står i høysetet. Styrkeforholdet mellom EU og fattige, og i
mange tilfeller udemokratiske, stater er svært skjevt. Selv om landene får noe igjen, enten i form
av bistand, pengeoverførninger eller midlertidig innreise og arbeidstillatelse i EU for landets
borgere, er avtalene en fare for rettsikkerheten til flyktninger i de aktuelle landene. Det er ikke
noen grunn til å tro at EUs migrasjonspartnere i tredjeland tar hensyn til menneskerettigheter og til
flyktningers beste, når de på oppdrag av EU hindrer utreise for migranter til de europeiske landene.
3.1.2 Tiltak i EUs naboland
En annen del av EUs globale perspektiv på migrasjon har vært å skape migrasjonsavtaler med
transittland langs yttergrensen. De hyppigst brukte fluktrutene til Schengen går via de afrikanske
middelhavslandene. EU ønsker et utstrakt samarbeid på migrasjon med sine naboland. Hensikten
er å få ekstern kontroll med asylstrømmene, og på den måten skape en slags dobbel grense til
Schengen-området.
Et mye omtalt eksempel på EUs migrasjonssamarbeid med nabolandene i sør er avtalen som ble
34