Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

At EU og EU-landene har tatt skritt som i enkelte tilfeller er ekstreme for å stanse asylsøkere på vei
til Europa har gitt Schengen-systemet det lite flatterende navnet ”festning Europa” av mange
kritikere. Når folk presses tilbake fra grensene, uten en reell behandling av asylsøknaden sin,
unngår man å sile ut de menneskene som risikerer umenneskelig behandling i sine hjemland. På
den måten er det felles asylsystemet i EU, og grenseinstitusjonene Frontex og Eurosur, skyld i grove
brudd på både menneskerettighetene og flyktningkonvensjonen, som alle EU-landene har
underskrevet. Under punkt 3.4 i denne rapporten kommer det videre fram at EUs strenge
grensepolitikk har ført til at flukten til Europa har blitt svært brutalisert de senere årene, og at
mange mennesker hvert år mister livet i sine forsøk på å nå Schengen-området for å søke asyl.
3.1.4 Tiltak i Schengen-området
En asylsøker er per definisjon en “person som på egen hånd og uanmeldt ber myndighetene om
asyl” (Justis og politidepartementet 2011). Når en forfulgt person har klart å krysse grensen til et
mottakerland ulovlig, skal han melde seg for myndighetene, og han har da krav på en skikkelig
behandling av søknaden før han eventuelt kan kastes ut. Det er likevel flere grunner til at en
asylsøker ikke kan føle seg trygg på å få tilgang til en asylprosedyre. For det første forsøker enkelte
land å avskjære asylsøkere fra asylprosedyren, eller de har asylprosedyrer av en så lav kvalitet at
beskyttelsesbehovet ikke vurderes på en forsvarlig måte. Hellas er allerede nevnt som et eksempel
på begge deler.
For det andre blir asylsøkere av ulike grunner returnert uten å få søknaden sin realitetsbehandlet.
Ifølge prosedyredirektivet har medlemslandene i EU utstrakte muligheter til å gjøre unntak fra
hovedregelen som sier at asylsøkere har krav på en asylprosedyre (Vevstad 2006:213). Dette
gjelder i første omgang personer som faller innenfor Dublin-forordningen. En vil da returneres til et
annet Schengen-land, og i enkelte tilfeller utsettes asylsøkere for indirekte refoulement på grunn av
en kjederetur.
Ikke minst vil personer som kommer fra land som anses som trygge av myndighetene ofte nektes
en vanlig asylprosedyre. Norge opererer eksempelvis med en liste over 50 såkalte trygge returland,
og personer fra disse transporteres ut av landet innen 48 timer uten noen asylbehandling. Norge er
ikke bundet av prosedyredirektivet, men de fleste andre Schengen-land opererer med liknende
lister. EU har gjort flere forsøk på å etablere en felles liste med såkalte “trygge opprinnelsesland”
som et anneks til prosedyredirektivet. Hittil har alle slike forsøk havarert på grunn av uenighet
mellom medlemslandene over hvilke land som skal inkluderes på listen. Organisasjonen Statewach
har uttalt at konseptet med en felles liste over trygge opprinnelsesland er en dårlig ide både fordi
det vil føre til refoulement og fordi en rekke land som ikke er fullstendig trygge har blitt foreslått
inkludert (Statewatch 2004,1).
Den siste typen tiltak EU har mot asylsøkere som befinner seg i Schengen-området er
returpolitikken. EU har lenge tatt sikte på å effektivisere returen av avviste asylsøkere fra
Schengen-landene. Under punkt 2.3.1 ble det beskrevet hvordan Frontex gjennomfører felles
returflyvninger til en rekke opprinnelsesland for flyktninger, og hvordan grensekontrollbyrået har
ansvar for å fremforhandle og videreutvikle returavtaler med tredjeland. Schengen-landene kan
bare returnere personer til land som samtykker til retur. EU har derfor utarbeidet felles såkalte
tilbaketagelsesavtaler med tredjeland siden midten av 90-tallet, og unionen har i dag etablert slike
avtaler med 15 land (EU-parlamentets migrasjonskomité 2010). I tillegg til dette eksisterer flere
hundre bilaterale returavtaler mellom Schengen-land og opprinnelsesland for flyktninger.
EUs returavtaler er problematiske i de tilfeller der det er fare for at personer returneres til
36