Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

enda flere land, registrere flere personer og nye typer informasjon, inkludert biometriske data.
Under punkt 4.2.3 ble det diskutert hvordan EU de senere årene har tatt sikte på
”interoperabilitet” mellom ulike datasystemer. Dette henger nøye sammen med prinsippet om
tilgjengelighet som er innført for persondata i EU. Prüm-konvensjonen som nå skal implementeres i
Schengen og i Norge innebærer også en slik interoperabilitet mellom ulike lands datasystemer.
Trenden de senere årene har gått mot at politi og grensemyndigheter i samtlige Schengen-land skal
utveksle personinformasjon i en utstrakt grad. Dette gjøres i terrorkampen, kriminalitetsbekjempelsen
og den interne sikkerhetens navn, men respekterer ikke europeiske borgere og
asylsøkeres rett til personvern.
5.2.4 Schengen koster
Det er en kjent og omdiskutert sak her til lands at Norge betaler store summer til EU gjennom EØSkontingenten.
Mindre kjent er det kanskje at en betydelig del av denne kontingenten brukes til å
drifte EUs felles migrasjons- og justispolitikk. Norges tilknytning til de ulike avtalene og byråene på
justis- og migrasjonsområdet som er nevnt over, koster Norge en årlig kontingent som har økt de
siste årene, og varierer noe fra år til år. De følgende tallene er basert på den norske EUdelegasjonens
oversikt.
Norge betaler et årlig bidrag for Schengen-samarbeidet på 453 000 euro (2009), som tilsvarer
omlag 3,7 millioner norske kroner. Det økonomiske bidraget til grensekontrollbyrået Frontex beløp
seg i fjor til 1,87 millioner euro (2010), eller cirka 15 millioner kroner. For Schengen information
system (SIS) må Norge betale 1,5 millioner kroner, mens Norges deltakelse i utviklingen av SIS II og
Visa information system (VIS) krever et bidrag på omlag 4,6 millioner kroner (2009). Eurodac
kostet Norge en kontingent på 30 000 euro, eller nærmere 250 000 norske kroner i 2008 (Den
norske EU-delegasjonen 2011). Den største andelen av EØS-kontingenten som går til justis- og
migrasjonssamarbeid går til yttergrensefondet som ble omtalt under punkt 2.2.3. Norge har
forpliktet seg til å betale en kontingent på 315 millioner kroner for fondets første periode som
løper fra 2009 til 2013, noe som innebærer et bidrag til EUs yttergrensekontroll på 63 millioner
årlig (Stortinget 2010). Et samlet overslag over det årlige bidraget til EUs samarbeid om migrasjonsog
justispolitikk, beløper seg med bakgrunn i de over nevnte tallene til cirka 75 millioner kroner.
Som det tidligere ble nevnt kan Norge, som har yttergrense mot Russland, hente ut bidrag til
yttergrensekontroll fra fondet. Hittil har dette imidlertid vært en teoretisk mulighet, og fondet har
blitt betraktet som en kompensasjon til yttergrensestatene i øst og sør, som har store utgifter
forbundet med sin yttergrensekontroll.
Schengen-medlemskapet koster også penger i forbindelse med at Norge må implementere nye
Schengen-regler, og at Schengen-forpliktelser må opprettholdes. Det føres ingen statistikk over
dette, men det er rimelig å anta at politiet har større utgifter forbundet med å avsløre
grenseoverskridende kriminalitet eller at yttergrensekontrollen mot Russland er dyrere enn den
ville vært uten Schengen. På den annen side vil Schengen fungere kostnadsbesparende på flere
områder, og det er derfor vanskelig å fastslå om Schengen er noe Norge i sum tjener eller taper
økonomisk på.
5.3 Schengen truer folkestyret
5.3.1 Norges muligheter for påvirkning
De økonomiske kostnadene Schengen-tilknytningen har for Norge er av liten betydning. Disse
kostnadene har landet råd til å betale, og det kan ikke heller legges skjul på at avtalen har gagnet
56