Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

apportens vedlegg 3.
Gjennom denne rapporten har det blitt lagt fram omfattende brudd på både
menneskerettighetene og flyktningretten gjennom utestengingspolitikken EU og Schengen-landene
fører mot mennesker på flukt. Denne typen kritikk har blitt rettet mot EU helt siden
allmenngjøringen av Schengen-avtalen med Amsterdam-traktaten i 1997, både fra en rekke
velrenommerte rettighetsorganisasjoner og fra andre hold. Blant annet har dette inkludert
omfattende brudd på prinsippet om Non-refoulement, en systematisk avskjæring fra retten til å
søke asyl i flere medlemsland samt kjederetur og fengsling uten lov og dom gjennom Dublin. De
fysiske og juridiske hindrene mot flyktninger og asylsøkere både langs yttergrensen, i Schengenområdet
og til og med i tredjeland fører i sin ytterste konsekvens til at flere tusen mennesker
mister livet på vei til Europa hvert år. Det er derfor ikke riktig når Europabevegelsen hevder at EU
og Schengen-landene er sitt internasjonale ansvar bevisst. I kapittel 2 i denne rapporten ble det
tvert imot lagt fram dokumentasjon på at de europeiske landene tar ansvar for en stadig mindre
del av verdens flyktninger. Norges tilknytning til Schengen har gjort landet til en del av den
europeiske festningen. Dette gjør også Norge ansvarlig for EUs felles behandling av mennesker
utenfra, og har ført til at flyktninger og asylsøkeres rettigheter også brytes her til lands, både
direkte og indirekte.
5.2 Ytterligere tilknytning
5.2.1 Fra mellomstatlig samarbeid til EU-avtale i 1997
Da Norge underskrev assosieringsavtalen til Schengen i 1999 var det få som forutså hvor stor
innvirkning Schengen-medlemskapet ville ha på norsk migrasjons- og justispolitikk. I Schengendebatten
som pågikk mellom 1995 og 1997 gikk mange norske stortingspolitikerne langt i å hevde
at Schengen bare var en videreføring av den nordiske passunionen, som ble opphevet da Sverige
og Finland gikk inn i EU i 1995. Det fant i liten grad sted noen bred offentlig debatt om det gryende
politi- og overvåkningssamarbeidet innenfor rammene av Schengen (Dag og Tid 1997). Den gangen
var det heller ikke mulig å se for seg hvor store konsekvenser Schengen ville få for norsk asyl- og
flyktningpolitikk.
Grete Faremo, som var justisminister i tiden opp mot at Norge knyttet seg til Schengen, sa i
november 1995 følgende i sin redegjørelse om Schengen i stortinget:
"I debatten har enkelte antydet at det er mulig at hele Schengen-samarbeidet vil inngå som
en regulær del av EU-samarbeidet. Teoretisk er det selvfølgelig mulig, men det er mildt
sagt usannsynlig at dette vil skje i overskuelig framtid." (Dag Seierstad 1998.)
Bare to år senere var denne ”teoretiske muligheten” en realitet, da Amsterdam-traktaten ble
underskrevet av medlemslandene i EU. Norge fikk observatørstatus i Schengen allerede i 1996, og
assosieringsavtalen om Schengen med EU ble underskrevet i mai 1999. Siden den gang har Norge
vært bundet til å inkorporere EU-lover unionen anser som Schengen-relevante i sitt lovverk.
Landet har også frivillig knyttet seg til flere tilleggsavtaler på migrasjons- og justisområdet. At
Schengen gikk fra å være en mellomstatlig avtale, til å bli videreutviklet innenfor rammene av EU,
har gjort det vanskeligere for Norge både å påvirke utviklingen av Schengen-politikk, og å holde
seg utenfor ytterligere avtaler EU utvikler på området. De viktigste av disse som Norge har knyttet
seg til oppsummeres kort i de to følgende punkter.
54