Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

DEL III: FLUKTEN TIL EUROPA
De to første kapitlene i denne rapporten har tatt for seg de mer overordnede avtalene på EU-nivå
som er bestemmende for asyl- og flyktningpolitikken. Viktigst er naturligvis Schengen, som er
rammen for grensesamarbeid og grunnen til at EU har behov for en felles asyl- og flyktningpolitikk.
Det har blitt beskrevet hvordan framveksten av et europeisk asylsystem har gått til, og hvordan
Dublin-forordningen er en del av denne. Videre har utviklingen av det europeiske
grensekontrollbyrået Frontex og opptrappingen av grenseovervåkning gjennom Eurosur blitt
beskrevet. Alle disse avtalene har store implikasjoner for mennesker som vil flykte til Europa. Det
finnes imidlertid en rekke andre bestemmelser og direktiver som skal sørge for kontroll med
asylsøkere og hindre innvandring til det internt passfrie Schengen-området. Disse er viktige å
trekke fram for å gi et sannferdig bilde av hvordan flukten til Europa fortoner seg for mennesker
som ønsker å krysse grensen for å søke asyl.
EUs arbeid med å bygge opp fysiske og juridiske hindre for mennesker på flukt, innebærer langt
mer enn bare kontrolltiltak ved yttergrensen. EU-kommisjonen har lenge arbeidet etter en firedelt
modell som skal skape hindre langs hele fluktruten kalt “four-tier access control modell”. I
modellen skilles det mellom tiltak i opprinnelseslandene, i EUs naboland utenfor yttergrensen,
langs Schengens yttergrense, og til slutt tiltak i medlemslandene (Rådet 2002:12). Inndelingen av
dette kapittelet er inspirert av denne modellen. Under punkt 3.1.1 diskuteres EUs politikk mot
asylsøkere i deres opprinnelsesland og samarbeidsavtaler med disse landene. EUs avtaler med
nabolandene i sør for å skape en forsterket grensekontroll tas opp under punkt 3.1.2. Kontrolltiltak
langs yttergrensen nevnes kort på ny i punkt 3.1.3, mens tiltak i Schengen-landene som skal
bekjempe innvandring drøftes under punkt 3.1.4. Under punkt 4.2 tas det opp hvordan flukten til
Europa har blitt brutalisert, og hvordan asylinstituttet i Europa er i ferd med å bli undergravd.
Under punkt 3.3 diskuteres mulige alternativ til det felles asylsystemet som er i emning mellom EUlandene.
3.1 En firedelt modell for kontroll
3.1.1 Tiltak i opprinnelseslandet
Den mest effektive måten Schengen-landene kontrollerer hvem som får krysse Schengen-grensen
på er gjennom visumpolitikken. Gjennom et felles visumsystem er det mulig for Schengen-landene
å nekte folk innreise allerede i deres hjemland. For flere vestlige land, og enkelte andre land som
ikke produserer flyktninger, kreves det ikke visum. Schengen-landene har imidlertid visumkrav mot
127 land (immihelp.com 2011). Dette inkluderer de fleste utviklingslandene i verden, alle landene
på det afrikanske kontinent, og stort sett alle land det kommer flyktninger fra. For å få visum stilles
det svært strenge krav. Søkeren må for det første dokumentere at hun har penger til livsopphold
for perioden det utstedes visum for. Videre må hun ha ferdig betalte billetter inn og ut av
Schengen-området. Til sist kreves en invitasjon fra en Schengen-borger, eller fra et ferdig betalt
hotell (Europa.eu 2011). Uten et visum er det restriksjoner på å kjøpe flybilletter, og stort sett
utenkelig å slippe på et fly til et Schengen-land. Videre vil personer fra land med visumkrav bli
nektet innreise på grensen, om de ankommer Schengens yttergrense på landjorden. Behov for å
søke asyl gir ikke grunnlag for visum, og det er sannsynlig at landet som utsteder visum vil avslå en
søknad om det mistenker at personen har tenkt å søke asyl.
32