Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

5.1.2 En felles yttergrense
På samme tid som de interne grensene i Schengen-området er mindre synlige og lettere forserbare
enn tidligere, har medlemslandene etter Schengen-avtalen fått en felles yttergrense. Norge er en
yttergrensestat, og det betyr at landet kontrollerer grensen mot Russland som ikke er Schengenmedlem
på vegne av alle Schengens medlemsland. På samme måte bevokter for eksempel Malta
yttergrensen i sør på vegne av Norge og andre Schengen-land. Yttergrensen er ikke noe Schengenborgerne
merker særlig mye til. Kontrollen langs yttergrensen er etter ”Schengen border code”
delt mellom Schengen-borgere og borgere utenfra. Kontrollen av personer med pass fra et
Schengen-land begrenser seg stort sett til at de må framvise dette. Det samme gjelder i stor grad
personer fra land som ikke har visumplikt til Schengen. Om en imidlertid ikke tilhører en av disse to
kategoriene, vil Schengen-grensen i aller høyeste grad oppleves som en barriere. Personer fra land
med visumplikt til Schengen utsettes for grundige kontroller, og vil i mange tilfeller nektes innreise
i området. På Europabevegelsens hjemmeside kan en i forlengelsen av sitatet som er gjengitt
overfor lese:
”EU utvikler stadig flere lovlige måter å komme inn i Europa på. Europa har aldri hatt større
innvandring enn i dag. EU og medlemsstatene vedkjenner seg også sitt internasjonale
ansvar for å gi internasjonal beskyttelse til de som trenger det.” (Europabevegelsen 2011).
Dette sitatet er et meget godt eksempel på hvor polarisert EU-debatten i Norge kan være, og hvor
fullstendig forskjellige virkelighetsoppfatninger det går an å ha omkring samme sak. Det finnes
ulike typer migrasjon, både lovlig og ulovlig, og det er viktig å skille mellom disse. Schengenavtalen
regulerer den tvungne migrasjonen av asylsøkere og flyktninger til Europa, og det er derfor
flyktninger og asylsøkere som er tema for både denne rapporten og den omtalte teksten på
Europabevegelsens hjemmesider. Europeiske land importerer mer arbeidskraft fra utlandet enn
tidligere, og Schengen-avtalen har utvilsomt ført til et mer mobilt arbeidsmarked mellom EUlandene.
For mennesker som flykter fra krig, dårlige levekår eller forfølgelse har Schengen-avtalen
imidlertid ført til at Schengen-området fortoner seg som en festning.
Med bakgrunn i drøftingen omkring Schengen, asyl og grensekontroll i denne rapporten, er det
grunn til å hevde at alle de tre påstandene fra Europabevegelsen som gjengis overfor er uriktige.
For det første har Schengen-avtalen, og den lange rekken kompensatoriske tiltak som er innført for
å kompensere for den frie flyten av personer internt, ført til en kraftig innskrenking av lovlige
innreisemuligheter for migranter. Unntaket er arbeidsinnvandring. En rekke europeiske land har
innført ordninger for å importere etterspurt og høyt utdannet arbeidskraft utenfra. Dette skyldes
eldrebølgen i Europa, som i løpet av få år vil innebære mangel på kompetent arbeidskraft. I 2009
innførte EU en felles arbeidstillatelse for høyt utdannet arbeidskraft, kalt European blue card, som
skal implementeres i medlemslandene innen 2011 (europeanbluecard.com 2011).
Schengen-avtalen har innebåret to parallelle trender i medlemslandenes migrasjonsmønstre. På
den ene siden har arbeidsinnvandringen mellom Schengen-landene økt betraktelig. I 2008 hadde
eksempelvis 77000 utlendinger arbeidstillatelse i Norge. Hele 90 prosent av disse kom fra
Schengen-land (Arbeidsdepartementet 2008). Etter at EU fikk ti nye medlemsland i 2005 har Norge
opplevd en ekspansiv økning i arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa. På samme tid har antallet
mennesker som klarer å søke asyl i Schengen blitt kraftig redusert, slik det kom fram under punkt
3.2.2 i denne rapporten. For Norge sin del har antallet asylsøkere variert mye fra år til år. Landet
opplevde en kraftig nedgang etter høye ankomsttall i 2001-2003, men har igjen opplevd en økning i
asylankomstene siden 2008. For nærmere tall om asylankomster til Norge henvises det til
53