Arbeidsnotat 7-2011: Grenseløs kontroll - Nei til EU

5.2.2 Avtaler om migrasjon
Norge har siden landet ble medlem i Schengen-avtalen knyttet seg til en rekke ytterligere avtaler
som påvirker den norske asyl- og flyktningpolitikken. For det første ble landet bundet av Dublinkonvensjonen
da det ble med, og senere Dublin-forordningen som reformerte Dublin-systemet i
2003. Dublin-systemets negative konsekvenser for asylsøkeres grunnleggende rettigheter er nøye
gjennomgått under punkt 1.2 i rapporten. For Norge sin del har Dublin-medlemskapet ført til at
landet overfører et firesifret antall asylsøkere til andre EU-land hvert år, ofte uten at de får
asylsøknaden sin behandlet skikkelig. Norge får langt færre overføringer tilbake fra andre Dublinland.
For å sørge for at Dublin-forordningen fungerer etter sin hensikt ble det i 2000 opprettet et
sentralt fingeravtrykkregister, Eurodac, som er omtalt under punkt 1.2.3. Norge og Island sluttet
seg til Eurodac-konvensjonen i 2003. Etter dette har norske grensemyndigheter og politi hatt
tilgang på biometrisk informasjon om asylsøkere som tidligere har oppholdt seg i Schengenområdet.
Dette har ført til en opptrapping i Dublin-returene.
Norge har videre deltatt i utviklingen av grensekontrollbyrået Frontex siden etableringen i 2004.
Dette betyr at Norge forplikter seg til å stille med personell og ressurser til EU-ledede operasjoner
for å ”bekjempe illegal innvandring” langs yttergrensene. I rapportens punkt 2.3.5 drøftes Norges
deltakelse i Frontex. Det ble her konkludert med at Norge gjennom grensekontrollbyrået deler
store mengder sensitiv og etterretningsbasert informasjon med andre europeiske land, og at
denne i en del tilfeller brukes til å presse tilbake asylsøkere, til tross for deres konvensjonsfestede
rett til å få prøvd asylsøknaden sin.
Frontex skal i fremtiden gjøres enda mer kompetent til å avsløre personer som forsøker å ta seg inn
i Schengen-området, gjennom det vidtfavnende overvåkningssystemet Eurosur som nå er i emning.
Regjeringen har besluttet at Norge skal knyttes til Eurosur, og har kalt overvåkingssystemet et
”viktig langsiktig verktøy i kampen mot ulovlig innvandring og grenseoverskridende kriminalitet”
(Justis- og politidepartementet 2010). Norges deltakelse vil i første omgang innebære at det
opprettes et nasjonalt koordineringssenter under Kripos, og på lengre sikt bety at norske
myndigheter vil dele svært detaljert informasjon om bevegelser langs grensen med samtlige
Schengen-land.
5.2.3 Avtaler på justisområdet
Norge har i dag et nært samarbeid med EU innenfor justispolitikken. Kapittel 4 i denne rapporten
gikk gjennom de viktigste av disse. For det første har landet knyttet seg til det felles politikontoret
Europol og påtalesamarbeidet Eurojust. Det ble i kapittel 4 konkludert med at denne tilknytningen
på den ene siden har gitt norsk politi tilgang på informasjon som i mange tilfeller kan bidra til å
oppklare grenseoverskridende kriminalitet. På den andre siden innebærer Europol og Eurojust sin
lagring av sensitiv personinformasjon store utfordringer for personvernet, særlig når denne deles
med tredjeparter. I forbindelse med politisamarbeidet gjennom Europol, har Norge knyttet seg til
den felles europeiske arrestordren, som legger til rette for en enklere utlevering av kriminelle
mellom medlemslandene.
Tilknytningen til EUs justispolitikk har også knyttet Norge til Schengen Informasjonssystem (SIS)
som omtales i punkt 4.2.1 og 4.2.2. SIS har ført til at europeiske land har langt større kontroll med
asylsøkere, men det er også en del av de juridiske murene EU bygger for å holde asylsøkere ute fra
Europa. Det har her blitt hevdet at SIS utgjør en trussel mot personvernet til asylsøkere og
europeiske borgere. Disse bekymringene blir stadig mer aktuelle når SIS nå skal utvides til å gjelde
55