FORSKREF - - Direktoratet for naturforvaltning

Antall dyr i prøve4035302520151050VårHøstSt. 11Antall dyr i prøve4035302520151050VårHøstSt. 171979198119831985198719891991199319951997199919791981198319851987198919911993199519971999Figur 4 Antall Baetis rhodani registrert på stasjon 11 (ukallket) og Stasjon 17 (kalket) i kvalitative prøver fraperioden 1979 – 1999 (etter Fjellheim & Raddum 2001). Stasjonsplasseringen er vist på figur 1.Et interessant trekk i utbredelsen av sensitive bunndyr er at disse også har øket noe i ukalkete områderi de senere år. Eksempelvis er Baetis rhodani registrert i lave tettheter på st. 11 både vår og høst. Dettekan skyldes avtakende forsuring (Fjellheim & Raddum 2001). Oppbygging av levedyktigepopulasjoner i de kalkete deler av vassdragene sikrer i tillegg korte spredningsveier for rekoloniseringi perioder med gunstig vannkvalitet.Ferskvannssneglene Lymnaea peregra og Gyraulus acronicus har dannet tynne bestander i hovedelva ide senere år. L. peregra ble registrert i få eksemplarer i 1979 (Raddum & Fjellheim 1984). Arten varfraværende i prøver tatt i tidsrommet 1982 - 1994, og ble i 1995 på nytt funnet i den kalkete delen avvassdraget (Fjellheim & Raddum 1997). G. acronicus ble første gang registrert i den kalkete delen avvassdraget i 1995. Ferskvannssnegl er svært sensitive ovenfor både forsuring og lavt kalkinnhold(Økland 1990).Kvantitative bunndyrstudier i FjellgardsvatnetTettheten av bunndyr i Fjellgardsvatnet var høyest på 0,5 og 2 m dyp (Vedlegg A23-25, Figur 5).Største tettheter ble registrert i litoralsonen. I 1995, 1996 og 1997, var tetthetene på 0,5 mhenholdsvis 34500, 40300 og 103500 individer m -2 . Fjærmygglarver var dominerende men ogsårundormer og vannmidd var tallrike. Høye tettheter er også kjent fra andre innsjøer i Norge (Raddumet al. 1986). Tetthetene viste en avtakende trend mot dypere områder. Fjærmygg, rundormer,vannmidd, fåbørstemark og krepsdyr hadde gjennomgående de høyeste tetthetene. I de øverste timetrene var i tillegg insekter, som døgnfluer, vårfluer, tovinger, vannbiller og øyenstikkerlarvervanlige. Vårfluen Cyrnus flavidus ble ved en anledning registrert ned til 20 m. Det ble til sammenregistrert en døgnflueart, 2 steinfluearter, og 8 arter/slekter av vårfluer. De to steinflueartene, Leuctranigra og Siphonoperla burmeisteri, finnes oftest i rennende vann, men kan også trekke ut ibrenningssonen i innsjøer. Det er interessant å merke seg at det planktoniske krepsdyret Bosmina sp.hadde en økende forekomst i bunnprøvene mot dypere områder. Det samme gjelder gruppenmuslingkreps (Ostracoda). Systematikk og økologi innen sistnevnte gruppe er dårlig kjent i Norge.(Aagaard & Dolmen 1996). De eneste registrerte bunndyr som er kjent å være sensitive ovenforforsuring er muslingslekten Pisidium sp., som er svakt sensitiv (Fjellheim & Raddum 1990).150