FORSKREF - - Direktoratet for naturforvaltning

13.3 MetoderVed prøvefiske i Fjellgardsvatnet er det benyttet oversiktsgarn. Ett garn er 30 m langt og 1,5 m dypt(45 m 2 ), og består av 12 ulike maskevidder:5,0, 6,3, 8,0, 10,0, 12,5, 15,5, 19,5, 24,0, 29,0, 35,0, 43,0og 55,0. Hver maskevidde er da representert med 2,5 m (3,75 m 2 ) på hvert garn. Oversiktsgarna blesatt på 7 stasjoner i 7 ulike dyp: 0-3, 3-6, 6-12, 12-20, 20-35, 35-50 og 50-75 m, totalt 40 garn (figur1). I tillegg ble det også satt en flytegarnserie i to dyp: 0-6 m og 6-12 m på to stasjoner. En slik serie ersatt sammen av to lenker á fire garn som er 6,75 m lange og 6 m dype (40,5 m 2 ), dvs. at en serie er 54m lang (324 m 2 ). Flytegarnserien består av åtte ulike maskevidder: 10, 12,5, 16,5, 22, 25, 29, 37 og 45mm. Fangstutbyttet (CPUE) er definert som antall fisk fanget pr. 100 m 2 garnareal per natt.Alder for røye er bestemt ved hjelp av otolitter, mens det for aure er brukt både skjell og otolitter.Tilbakeberegnet lengdevekst for begge artene er basert på Dahl-Lea’s metode som forutsetter endirekte proposjonalitet mellom fiskelengde og skjell/otolittradius (Francis 1990). Formelen fortilbakeberegning ved denne metoden er: FL i =SO li /SO r x FL f , der FL i er fiskens lengde ved alder i,SO li er skjell- eller otolittlengde ved sone i, SO r er skjell- eller otolittradius og FL f er fiskens lengdenved fangst.Som et mål på årlig vekstøkning hos aure og røye har vi benyttet tilbakeberegnet lengdevekst i tredjeleveår, og bare for fisk som var 3+ ved fangst. Det betyr eksempelvis at en fisk på 3+ fra august 1999hadde sin tredje vekstsesong i 1998. Plusstegnet er tilveksten fra siste vår og fram til den ble fanget iaugust 1999.Kondisjonen til ett individ blir beskrevet ved en kondisjonsfaktor (KF) som er beregnet slik: KF= 100x vekt (g)/lengde (cm) 3 . Fordi kondisjonsfaktoren varierer med fiskens lengde og for at dataene skalvære mest mulig sammenlignbare, er KF bare beregnet for individ med en kroppslengde på 20 cm.Fiskens næringsvalg ble uttrykt som vektprosent av ulike næringsdyr (art eller gruppe). Antallindivider av hver art/gruppe i hver mageprøve ble telt og lengdemålt (kroppslengde eller hodebredde).Det er utarbeidet likninger for omrekning fra lengde/bredde til vekt for de ulike dyregruppene(Breistein & Nøst 1997).13.4 Resultater og diskusjonDet var en klar fordeling i dyp mellom aure og røye både langs bunnen (epibentisk sone) og i de frievannmassene, dvs. pelagisk sone (figur 2). I epibentisk sone ble de fleste aurene fanget fra strandsonaog ned til 12 m dyp. Det var en dominans av røye mellom 12-35 m dyp, men noen ble også fangetdypere enn dette. Generelt sett dominerer auren i epibentisk sone, mens det i de fleste periodene harblitt fanget mer røye i pelagisk sone (figur 2, tabell 1). I Atnsjøen som også er med i Forskrefundersøkelsene,synes det totalt sett å være en dominans av røye, mens vi ser det motsatte iFjellgardsvatnet. De fleste pelagiske aurene ble fanget nær overflaten, mens røya stort sett er mer jevnfordelt ned til 12 m dyp. Andre undersøkelser viser også at når aure og røye lever i samme innsjø blirrøya fortrengt til dypere områder av sjøen, inkludert i Atnsjøen (Langeland et al. 1991, Saksgård &Hesthagen 1997). Røya vil imidlertid også utnytte de grunne områdene når den er alene i en sjø(Langeland et al. 1991).153