Diakonhjemmet Høgskole Rapport 2011/8 - Nav

Betydningen av et faglig støttende miljø
79
Å ha et faglig fellesskap om OOMT på arbeidsstedet og i gruppeveiledningen styrket
tjenesteyternes motivasjon og læringsprosesser. Avsatt tid til prosjektarbeid på ”grønne
dager” medførte at man fikk tid til egen læring. Når hverdagens oppgaver presset på,
motvirket det kollegiale fellesskapet at OOMT ble nedprioritert. De lærte av hverandres
organisasjonserfaringer og fremhevet felles faglige mål på arbeidsstedenes møter. Flere
tjenesteytere hadde vært på kurs alene tidligere, men syntes at det medførte liten endring av
praksis. De hadde ingen å diskutere den nye kunnskapen med, når de skulle omsette den til
praksis. De lokale praksisprosjektene måtte forankres i ledelsen. Faglige ledere måtte ha
kunnskap om OOMT, inspirere og legge til rette for faglige treffpunkter i hverdagen. Det tok
tid og kunne oppleves krevende å skulle lære seg OOMT.
Hvilke erfaringer hadde brukere og tjenesteytere med OOMT-samarbeidet?
Fleksibel anvendelse av OOMT
Både brukerne og tjenesteyterne fremhevet at det var positivt at OOMT kunne brukes
fleksibelt og bli tilpasset personer og situasjoner. Fleksibel bruk av en tilnærming øker dens
anvendelighet, men tjenesteyterne må likevel avgrense fleksibiliteten i tråd med de
forskningsmessig dokumenterte prinsipper som den er basert på (Epstein et al 2002; Fortune
et al 2010. De viktigste retningslinjene som OOT er basert på, er at planlagt og avgrenset bruk
av tid mobiliserer brukernes energi. Videre har tilnærmingen en fastlagt struktur med fem
faser. Ingen av fasene kan utelates, men man kan bevege seg frem og tilbake mellom fasene.
Anvendt tid i de enkelte fasene varierer fra bruker til bruker. Tilnærmingen har også et
verdigrunnlag og den er målorientert. Måldefineringen er en pågående prosess. Det høyest
prioriterte målet i samarbeidsavtalen skal nås før samarbeidet avsluttes eller brukeren
uttrykker at han/hun kan nå målet på egen hånd eller i samarbeid med utvalgte personer i
omgivelsene. Videre har Reid (1992) utviklet en rekkefølge for planlegging og gjennomføring
av oppgaver (”Task Implementation Sequence” (TIS)) som styrker sannsynligheten for at
brukerne opplever dem meningsfulle.
Økt bevissthet ved ”indre dialoger”
Majoriteten av brukerne ga uttrykk for at de mestret hverdagen bedre. De hadde lært å
forstå seg selv og sine omgivelsers utfordringer og ressurser mer nyansert. Deres evner til å
foreta kognitive vurderinger av opplevde belastninger (stressorer) og ressurser syntes å være