You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Den vedvarende interessen for rørforsterkere blant<br />
de mest ekstreme lydentusiaster, er spesielt interessant<br />
også fordi de målemessige resultater er langt<br />
dårligere enn for noenlunde tilsvarende transistor<br />
konstruksjoner. Dette gjelder viktige ting som<br />
frekvensgang, støy og forvrengning, men også spørsmål om<br />
effekt i forhold til pris. For ikke bare indikerer målingene at<br />
rørforsterkeren må ha betydelig større ”feil” i lydgjengivelsen<br />
enn de aller fleste alternative teknologier, men spikeren i<br />
kista må også være at målt effekt er betydelig dårligere enn<br />
på en liktpriset transistorforsterker. Eller om man vil: For<br />
samme målbare effekt sparer man masse penger ved å velge<br />
transistorforsterker!<br />
Mer for Mindre?<br />
Så hvorfor i all verden er det noen som gidder å kjøpe en rådyr<br />
energisløser et halvt århundre etter at ”solid state” transistorforsterkere<br />
og ende nyere teknologier har tatt store deler<br />
av markedet og BEVISELIG er et langt bedre kjøp? Og som<br />
også er langt mer driftssikre og tilnærmet uten behov for service<br />
og stell. Dette så absolutt i motsetning til rørforsterkeren<br />
med sine behov for jevnlig rørbytte, stadige biasjusteringer<br />
pluss altså de høye temperaturene i elektronikken som også<br />
fører til langt større vedlikeholdsproblemer.<br />
Men så var det lyden da, ikke bare ifølge målingene, men<br />
det man faktisk opplever mellom ørene…<br />
Så dermed fyrer vi opp de kjempsvære Rogue Apollo, hver<br />
med sin vekt på nærmere 50 kilo (!) med sine 6 ildsprutende<br />
KT 90 rør pluss 3 smårør i triode modus.<br />
Og får en aldeles<br />
uventet nedtur<br />
etter å ha hørt på<br />
de fenomenalt<br />
rene og lydmessige<br />
så aldeles presise<br />
transistorforsterkere<br />
fra Classé. For ikke<br />
bare MÅLER disse<br />
moderne konstruksjonene<br />
så uendelig<br />
mye bedre. Men<br />
man kan også veldig<br />
tydelig HØRE at<br />
rørforsterkeren Rogue<br />
Apollo er noe<br />
mindre presis og<br />
nøyaktige, inkludert<br />
hørbart mer støy og<br />
grums mellom transienter som slett ikke virker like kjappe<br />
og sylskarpe. Og med en overtonestruktur og ikke minst en<br />
basskontroll som er både strammere og mer presis på transistorforsterkeren.<br />
Etter å ha vent meg til såpass gode transistorforsterkere<br />
som Classé, helt uten antydning til gnell i toppen og annen<br />
typisk ”transistor” lyd, så oppleves i første omgang lyden fra<br />
Apollo som litt sløret, nesten grumsete, men heldigvis uten<br />
harde forvrengningsformer som sliter på ørene, mer som en<br />
slags plysj koselyd som bare låter deilig. Men altså langt fra<br />
like presis og ufarvet, slik hjernen nå forventer å bli servert<br />
favorittmusikken via en førsteklasses transistor forsterker<br />
med nærmest ubegrenset av krefter og kontroll av de mest<br />
gjenstridige høyttalere.<br />
Mer Malurt?<br />
Men begeret er enda ikke tømt; også når det gjelder den (for<br />
meg) viktige romgjengivelsen er Classé mer presis enn på<br />
rørforsterkeren, med mer nøyaktig plassering av artister i<br />
forhold til opptaksrommet og rommets avslutninger. Også<br />
instrumenter og artister virker litt bedre definert og opplyst<br />
enn med den litt mer dempede og varmere lyssettingen på<br />
Rogue.<br />
MEN; vi begynner nå å nærme oss smak og behag: for<br />
holografien med Rogue er muligens litt vagere, men samtidig<br />
storslagen – her oppleves ofte enda større romfølelse enn<br />
med transistor- men først og fremst med større forskjeller<br />
i forhold til ulike opptak. Og med større forskjeller når det<br />
gjelder lydbildets generelle plassering i dybden. På Rogue<br />
varierer dybdeperspektivet mye mer og ligger ikke som på<br />
Classé nesten konsekvent et par meter bak høyttalerne. Og<br />
selv om optaksrommets avgrensning er mindre presist definert,<br />
opplever man rommet minst like tydelig og minst like<br />
naturlig som man gjør det i virkeligheten. På Classé blir det<br />
litt som å oppleve perspektivet som på en ”ViewMaster”, om<br />
noen husker disse 3D-lekekikkertene med betydelig overdrevet<br />
perspektiv. Flott og imponerende, men ikke nødvendigvs<br />
helt realistisk.<br />
Og når det gjelder den bedre opplyste scenen med musikere<br />
og artister; er du sikker på at du virkelig foretrekker fullt<br />
neonlyd når du lytter til musikk, eller gir den varmere og en<br />
smule dunklere belysningen deg en minst like realistisk opplevelse<br />
av en ”live” konsert? Vil du høre alle detaljer fra hvert<br />
eneste instrument som om ørene dine var tett på, eller vil du<br />
ha mer opplevelse av rommet og med en smule distanse til<br />
det som fremføres på podiet?<br />
SteMMeprakt<br />
Selv om Classé klangmessig låter mer ”rør” enn mange<br />
andre transistorforsterkere og balansen mellom rommet og<br />
artistene oppleves ganske realistisk, så senkes skuldrene ytterligere<br />
når Rogue forsterker musikksignalene. Samtdig er<br />
her betydelig mer<br />
drama når musik-<br />
«Hvorfor kjøpe en rådyr<br />
energisløser et halvt<br />
århundre etter at ”solid state”<br />
har tatt store deler av<br />
markedet og beviselig er<br />
et langt bedre kjøp?»<br />
ken tråkker til. Rogue<br />
simpelthen gir<br />
deg et langt større<br />
følelsemsessig rom<br />
for engasjement<br />
med sin røraktige<br />
spillestil som går<br />
fra det salongaktig<br />
”koscjelige”, med<br />
plysj og stearinlys,<br />
til det intenst<br />
dramatiske med<br />
tenners gnissel,<br />
kritt mot tavle og<br />
Mahlerske stålstrenger<br />
i stryken.<br />
Og når det gjelder<br />
stemmeprakt fra Ole Paus via Anne-Lise Berntsen til Leontyne<br />
Price, så gir rørforsterkere generelt, og Rogue spesielt,<br />
en opplevelse av naturlighet og nærvær som er gåsehudfremkallende.<br />
Men hvorfor låter stemmer- og mangefoldet av stemmer<br />
i kor- hvorfor låter dette så overlegent mye bedre på Rogue<br />
og rør fremfor selv de beste transistorkonstruksjoner som<br />
Classé? Svaret er selvsagt ”kropp”. De fleste rørforsterkere,<br />
inkludert Apollo, har en fyldigere klangbalanse med mer<br />
trøkk og spenst i nedre mellomtone der de fleste transistorforsterkere<br />
er strammere og låter slankere.<br />
Også ”snill” annenharmonisk forvrengning i forhold til<br />
den mer aggressive tredjeharmonisk som typisk transistor<br />
har mye mer av, lurer oss til å oppleve rør som mer ”naturlig”;<br />
en av mange feil som måler dårlig, men låter ”riktig”.<br />
Denne annenharmoniske kan riktignok låte litt ”pudding”, og<br />
ikke minst gi en antydning av ”halo” rundt transientene (som<br />
et såkalt Doris Day softfilter), men kompenseres-som i dette<br />
tilfelle- med en typisk røraktig utklinging litt lenger opp<br />
i frekvensområdet. Også dette karakteristisk for rør, også<br />
dette delvis en forvrengningsform som likner MC-pickup’en<br />
som låter så mye bedre enn MM på grunn av en målbar<br />
”overshoot” forvrengning.<br />
23
Change language