3 3 3 Gruppetest: Magnepan 1.7: 40
Frigjør musikken Det begynner å bli en stund siden panelhøyttalerne til Magnepan var skikkelig i vinden. Desto større var gjensynsgleden da den relativt nye og rimelige 1.7-modellen hadde gjesteopptreden i redaktørens stue forleden. Jeg hadde nesten glemt, eller skal vi si fortrengt, hvor suverent homogent, åpent og ufarget panelene gjengir blåserinstrumenter, stemmer og strykere. Det var en alvorlig vekker. Musikken Selv de mest påkostede konstruksjoner er det vanskelig å befri kabinetthøyttalere fra tendenser til kasselyd eller andre tendenser til innestengthet i lyden. Med det sistnevnte sikter jeg også til tradisjonelle runde svingspolehøttalernesfrekvensmes- sige begrensninger og tilhørende delefilterproblematikk. De store Magnepan 1.7 er en treveiskonstruksjon med tradisjonelle delefiltre, men dens store og svært bredbåndede og effekttålelige elementer er alle av samme ”kvasibånd” type konstruksjon, noe som sikrer nesten uhørt homogenitet og frihet for farging i det viktige mellomtoneområdet samt en bit til i begge ender utover det. Det var med største glede jeg gjenoppdaget at det faktisk er mulig å gjengi akustiske instrumenter helhetlig og med praktisk talt naturlig størrelse og vekt i heimen. Saksofoner, trompeter, treblåsere, cymbaler, fioliner, celloer og stemmer gjengis uten innskrenkninger eller lyter overhodet. Å, hvor deilig det er å slippe å gå ut for å høre musikk! Jeg kommer til å streife innom flere av de mange utfordringene man støter på med disse ”gladpackhøyttalerene”, men la oss ta lydresultatene først. Her trenger vi nemlig ikke å konsentrere oss for å høre forskjeller. Både klang, spillestil og måten den uanstrengt fyller lytterommet og andre rom i nærheten, avviker sterkt. Og det stort sett i en klart positiv retning. Med kjempestore membraner som strekker seg fra under knehøyde til om lag halvannen meters høyde, og som spiller like herlig forover som bakover, får man selvfølgelig et stort lydbilde med fin høyde. Det tar man for gitt. Jeg opplever ikke lydbildet som dypere enn hva vi opplever med dagens bedre kassehøyttalere. Heller ikke bredere, men Magnepan gjengir det som befinner seg mellom høyttalerne med overraskende fin presisjon, korrekt størrelse og uanstrengt dynamikk. Den høye og flate 1.7- modellen til Magnepan slipper fra seg store deler av musikken på en så storslagen, lett og ubesudlet måte at selv de beste kassehøyttalere blir henvist til skammekroken. Av Tore Dag nilsen – og kun Musikken Magnepan 1.7 gjengir kun det som skal være på platene. Dette høres ut som en selvfølge, men nettopp på dette området har du en opplevelse i vente hvis du aldri har lyttet grundig på gode panelhøyttalere tidligere. Man hører instrumenter og stemmer på en selvfølgelig og avkledd måte. Her er ingen pålagt klang eller fortetting av lydbildet. Magnepan har lav forvrengning, og må opplagt ha mindre faseproblemer enn vanlige høyttalere, for aldri før har jeg så presist og selvfølgelig hørt hvor mikrofonene er plassert. Det musikerne har på hjertet, kommer tydeligere frem her. Det er ikke farlig at blemmer og mangler i opptaksteknikken eksponeres når alt fortelles så uanstrengt, uforvrengt og uten frekvensmessige betoninger som her. Kan høyttalere både «De kan som få andre gjengi en rekke instrumenter og stemmer med realistisk størrelse, korrekt og fyldig klang og fravær av farging.» være avslappede og dramatiske på samme tid? Eller både delikate og storslagne? Eller detaljerte uten at man får følelsen av å sitte i fanget på musikerne? – Uhyre sjeldent, men her er altså en kandidat. Dipolare linjekilDer Åpne panelhøyttalere er ikke noe nytt. De har hengt med fra starten av. Man kan velge blant modeller som benytter vanlige runde svingspoleelementer, elektrostatiske elementer, aluminiumsbånd eller ”magnetostatelementer”. For omlag tretti år siden hadde materialer og metoder blitt voksne nok til at det hadde dukket opp gode og problemfrie panelhøyttalere av alle disse prinsippene. Amerikanske Magnepan har holdt på i 40 år. Så lenge og så trofaste har de vært med teknologien sin at det ”isodynamiske” prinsipp, eller mer brukte uttrykket ”magnetostatiske” prinsipp, blant mange simpelthen kalles magnepanprinsippet. Prinsippet er bygd opp med en stor, helt rett oppspent plastmembran hvor talespolen er limt opp i lange sløyfer som går opp ned over hele membranen. På hver side av membranen sitter det lange stavmagneter. ”Magnepanprinsippet” kom litt i bakleksa for drøyt 20 år siden, på den tiden da Apogee eide high-end markedet. Apogee benyttet bånd i alle elementene. Bånd skiller seg fra magnetostat ved at det ikke anvendes plastmembran, men ledende aluminiumsbånd. Apogee-høyttalerne var meget tungdrevne, noe som ble deres bane på markedet. (Apogeum betyr for øvrig bane, eller rettere sagt det punktet i banen hvor satellitten eller månen er lengst borte fra jorden..) Etter denne tid har også Magnepan benyttet seg av bånd, men kun i diskantelementet. 1.7 er interessant ved at den 41