Hele bladet - Fidelity

Frigjør musikken
Det begynner å bli en stund siden panelhøyttalerne
til Magnepan var skikkelig i vinden. Desto større
var gjensynsgleden da den relativt nye og rimelige
1.7-modellen hadde gjesteopptreden i redaktørens
stue forleden. Jeg hadde nesten glemt, eller skal
vi si fortrengt, hvor suverent homogent, åpent og ufarget
panelene gjengir blåserinstrumenter, stemmer og strykere.
Det var en alvorlig vekker.
Musikken
Selv de mest påkostede konstruksjoner er det vanskelig å
befri kabinetthøyttalere fra tendenser til kasselyd eller andre
tendenser til innestengthet i lyden. Med det sistnevnte sikter
jeg også til tradisjonelle
runde svingspolehøttalernesfrekvensmes-
sige begrensninger og
tilhørende delefilterproblematikk.
De store Magnepan
1.7 er en treveiskonstruksjon
med
tradisjonelle delefiltre,
men dens store og
svært bredbåndede og
effekttålelige elementer
er alle av samme
”kvasibånd” type
konstruksjon, noe som
sikrer nesten uhørt
homogenitet og frihet for farging i det viktige mellomtoneområdet
samt en bit til i begge ender utover det. Det var
med største glede jeg gjenoppdaget at det faktisk er mulig å
gjengi akustiske instrumenter helhetlig og med praktisk talt
naturlig størrelse og vekt i heimen. Saksofoner, trompeter,
treblåsere, cymbaler, fioliner, celloer og stemmer gjengis uten
innskrenkninger eller lyter overhodet. Å, hvor deilig det er å
slippe å gå ut for å høre musikk!
Jeg kommer til å streife innom flere av de mange utfordringene
man støter på med disse ”gladpackhøyttalerene”,
men la oss ta lydresultatene først. Her trenger vi nemlig ikke
å konsentrere oss for å høre forskjeller. Både klang, spillestil
og måten den uanstrengt fyller lytterommet og andre rom i
nærheten, avviker sterkt. Og det stort sett i en klart positiv
retning.
Med kjempestore membraner som strekker seg fra under
knehøyde til om lag halvannen meters høyde, og som spiller
like herlig forover som bakover, får man selvfølgelig et stort
lydbilde med fin høyde. Det tar man for gitt. Jeg opplever
ikke lydbildet som dypere enn hva vi opplever med dagens
bedre kassehøyttalere. Heller ikke bredere, men Magnepan
gjengir det som befinner seg mellom høyttalerne med
overraskende fin presisjon, korrekt størrelse og uanstrengt
dynamikk.
Den høye og flate 1.7- modellen til Magnepan slipper fra seg store
deler av musikken på en så storslagen, lett og ubesudlet måte at
selv de beste kassehøyttalere blir henvist til skammekroken.
Av Tore Dag nilsen
– og kun Musikken
Magnepan 1.7 gjengir kun det som skal være på platene. Dette
høres ut som en selvfølge, men nettopp på dette området
har du en opplevelse i vente hvis du aldri har lyttet grundig
på gode panelhøyttalere tidligere. Man hører instrumenter
og stemmer på en selvfølgelig og avkledd måte. Her er ingen
pålagt klang eller fortetting av lydbildet. Magnepan har lav
forvrengning, og må opplagt ha mindre faseproblemer enn
vanlige høyttalere, for aldri før har jeg så presist og selvfølgelig
hørt hvor mikrofonene er plassert.
Det musikerne har på hjertet, kommer tydeligere frem her.
Det er ikke farlig at blemmer og mangler i opptaksteknikken
eksponeres når alt fortelles så uanstrengt, uforvrengt og
uten frekvensmessige
betoninger som her.
Kan høyttalere både
«De kan som få andre gjengi
en rekke instrumenter og
stemmer med realistisk størrelse,
korrekt og fyldig klang
og fravær av farging.»
være avslappede og
dramatiske på samme
tid? Eller både delikate
og storslagne? Eller
detaljerte uten at man
får følelsen av å sitte i
fanget på musikerne?
– Uhyre sjeldent, men
her er altså en kandidat.
Dipolare linjekilDer
Åpne panelhøyttalere
er ikke noe nytt. De har
hengt med fra starten av. Man kan velge blant modeller som
benytter vanlige runde svingspoleelementer, elektrostatiske
elementer, aluminiumsbånd eller ”magnetostatelementer”.
For omlag tretti år siden hadde materialer og metoder blitt
voksne nok til at det hadde dukket opp gode og problemfrie
panelhøyttalere av alle disse prinsippene.
Amerikanske Magnepan har holdt på i 40 år. Så lenge og
så trofaste har de vært med teknologien sin at det ”isodynamiske”
prinsipp, eller mer brukte uttrykket ”magnetostatiske”
prinsipp, blant mange simpelthen kalles magnepanprinsippet.
Prinsippet er bygd opp med en stor, helt rett oppspent
plastmembran hvor talespolen er limt opp i lange sløyfer
som går opp ned over hele membranen. På hver side av
membranen sitter det lange stavmagneter.
”Magnepanprinsippet” kom litt i bakleksa for drøyt 20
år siden, på den tiden da Apogee eide high-end markedet.
Apogee benyttet bånd i alle elementene. Bånd skiller seg fra
magnetostat ved at det ikke anvendes plastmembran, men
ledende aluminiumsbånd. Apogee-høyttalerne var meget
tungdrevne, noe som ble deres bane på markedet. (Apogeum
betyr for øvrig bane, eller rettere sagt det punktet i banen
hvor satellitten eller månen er lengst borte fra jorden..)
Etter denne tid har også Magnepan benyttet seg av bånd,
men kun i diskantelementet. 1.7 er interessant ved at den
41