You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
3 3 3<br />
54<br />
Musikkomtaler:<br />
AV jan MyrVold<br />
Skeive skiver<br />
susanna WalluMrød<br />
jeg vil hjem til menneskene (grcd4337)<br />
Vi kjenner selvsagt Susanna Karolina Wallumrød fra hennes<br />
etterhvert veletablerte Susanna And The Magical Oorchestra,<br />
og vi er vel mange som har latt oss forføre av hennes vakre og<br />
forførende stemmebruk. Nå gir hun som soloartist ut et norskspråklig<br />
album, hvor hun rett og slett har tonesatt lyrikk av<br />
Gunvor Hofmo. På Rune Grammofon selvsagt, for hvem andre<br />
tør vel ta sjansen på et slikt prosjekt, som i utgangspunktet kan<br />
virke som et kommersielt suicid. Nå har jo nordmenn blitt kåret<br />
til verdens mest lykkelige befolkning, men Gunvor Hofmo –<br />
som døde i ’95 – fikk nok aldri den telefonen fra etaten for<br />
samfunnsforskning.<br />
Det må nødvendigvis kreves en del mot for å kaste seg ut i<br />
et prosjekt som dette. Man kan for eksempel ikke ta seg noen<br />
friheter hva tekstene angår, og man kan spørre seg hvor sangbar<br />
Hofmos modernistiske uttrykk er. Tidvis syns jeg kanskje<br />
også det halter litt på selve rytmen, og spesielt i passasjene der<br />
Wallumrød legger seg i sitt lysere toneleie kan det virke som<br />
hun strever litt med å avslutte strofene slik at det føles homogent<br />
med den melodiske strukturen. Timingen sitter liksom<br />
ikke like godt hele veien, og jeg undres om ikke enkelte av<br />
disse låtene/diktene hadde gjort seg bedre i et såkalt «spoken<br />
word» format. Men som alltid synger hun teknisk sett utpreget<br />
rent, hele veien med uangripelig diksjon.<br />
Albumet er innspilt i det gamle ABBA-studioet Atlantis,<br />
og det er igjen Helge «Deathprod» Steen som har styrt de<br />
tekniske begivenhetenes gang. Musikerne er heller ingen hvem<br />
som helst i norsk musikk, og teller navn som Ståle Storløkken,<br />
Jo Berger Myhre, Erland Dahlen og Hans Magnus Ryan. Sistnevnte<br />
kanskje bedre kjent som Snah, gitarist i Motorpsycho.<br />
Sammen har de skapt en heller dunkel musikalsk ramme<br />
som matcher Hofmos tunge tematikk, som hovedsaklig kretser<br />
rundt ensomhet, lengsel og mørke.<br />
Lydbildet holdes også gjennomgående i relativt dystre<br />
klangfarger, hvor Ryans gitarspill innimellom legger ut på noen<br />
seige, progressive løp som bryter opp den bevisst depressive<br />
monotonien en smule, dog adekvat nok mer i retning av<br />
desperasjon enn optimisme.<br />
I det store og hele er da også «Jeg vil hjem til menneskene»<br />
et album stemmen til en som desperat leter etter en vei ut<br />
av det ytterste mørke, hvor fellesnevnerne til Wallumrøds<br />
tidligere utgivelser er det dempede og lavmælte fremført med<br />
fremragende musikalsk håndverk, hvor det her likevel selvsagt<br />
er Hofmos tekster det hele graviterer rundt. Kanskje er dette<br />
albumet mest for spesielt interesserte, men slettes ingen ueffen<br />
introduksjon til Hofmos stilsikkert formulerte observasjoner<br />
fra eget trøblete sjeleliv.<br />
josh t PEarson<br />
last of the country gentlemen<br />
En av vårens mest gledelige overraskelser så<br />
langt er i undertegnedes ører at texaneren Josh<br />
T Pearson – den tidligere frontmann i Lift To<br />
Experience (som rakk å gi ut sitt eneste og kritikerroste<br />
album «The Texas-Jerusalem Crossroads»<br />
før de sprakk bare måneder etter utgivelsen)<br />
- endelig er på banen med sin «ordentlige»<br />
soloalbumdebut. Pearson har i etterkant stort sett<br />
ført en heller anonym og tilbaketrukket tilværelse,<br />
hovedsaklig i storbyer som Paris og Berlin – hvor<br />
«Last of the Country Gentlemen» er innspilt.<br />
Navnet hans har ved noen ytterst få anledninger<br />
ellers vært å finne på prosjekter sammen med andre<br />
indieyndlinger, som eksempelvis My Bloody<br />
Valentine og Bat For Lashes.<br />
Josh T Pearson leverer med dette albumet<br />
et knippe ytterst dempede låter i et alternativt<br />
countrylandskap, hovedsaklig helakustisk med<br />
sin egen hypnotiske og klokkerene stemme og<br />
en akustisk gitar som hovedelementer i et sårt og<br />
nakent lydlandskap hvor tablået tidvis kompletteres<br />
med Warren Ellis’ (jada, han fra The Bad<br />
Seeds) alltid like smakfullt klagende fiolintoner.<br />
Her finnes ingen jålete effekter av noe slag, kun<br />
rå essens, og en rendyrking av populærbegrepet<br />
K.I.S.S-prinsippet. Det hele innspilt i løpet av<br />
fattige to dager i studio. Denne intensiteten har<br />
da også Pearson lykkes særdeles godt med å få<br />
overført til mastertapen, og vi kommer veldig tett<br />
på utøverne samtidig som vi får et levendegjort<br />
bilde av opptaksfasilitetene. Produksjonen har en<br />
renhet, som står i en slags kontrast til Pearsons<br />
noe rufsete personlige fremtoning.<br />
I det store og hele et album uten datostempel.<br />
Pearsons tekster og hans magnetiske fremføring<br />
gir meg et bilde av en selvransakende, plaget og<br />
ensom herre helt på randen til å tippe over i den<br />
dypeste sjelelige avgrunn. Desperasjon og fortvilelse<br />
fra en mann, som med selvfølgelig eleganse<br />
styrer behørig unna alle antydninger til sentimaliteter<br />
eller selvmedlidenhet.<br />
Definitivt ikke et album til å komme i festhumør<br />
av, men en definitivt killer og et hyperaktuelt<br />
førstevalg og følgesvenn når vargtimmen setter<br />
inn.
Change language