Hele bladet - Fidelity

intet i denne skiva som min kompis ikke kunne gjort ca like
bra, verken på låtmateriale eller teknisk innhold scorer han
særskilt mye mer enn en enkel gitaristsjel fra landet. Men
Ronnie Wood har en historie få andre kan vise maken til,
han har tross alt spilt så vel med Jeff Beck Group som Faces
(med Rod Stewart), før han ble med i Stones i 75. Wood er
født i 47 og har dermed lengre fartstid enn de fleste. Men
det bidrar dessverre ikke nevneverdig til å gjøre denne skiva
til noe unikt i mine ører. Ei heller det faktum at han har
med seg et stjernelag av sjeldne dimensjoner som backingband.
Her spiller Slash gitar på de fleste sporene, mens Jim
Keltner trakterer trommene, og selvsagt blir det kvalitet av
sånt. Men er kvalitet nok? Jeg synes det mangler spenst og
sjel, mye tilligger selvsagt det faktum at Ronnie Wood selv
insisterer på å synge lead på nesten alle låtene, og ærlig talt
er han ikke mye til vokalist. Han får litt hjelp av Bernard
Fowler her og der, en mye bedre vokalist, men ei heller han
får dette til å swinge som det bør.
Visst er jeg streng og surmaget nå, og selvsagt finnes lyspunkter
og vakker musikk her også. Wood har skrevet så å
si alt sjøl, og har truffet bra nær blink ved et par anledninger.
«I don’t think so» er en låt som sikkert kunne glidd rett
inn på et Stones-album, og banna bein skulle Mick Jagger
gjort mye moro ut av den. Dette er klassisk rock på høyt
plan. Likeledes åpningssporet «Why you wanna go and do
a thing like that for», der han forøvrig har fått klart hørbare
inputs fra Kris Kristofferson på musikksiden; dette er en
sånn elegant, tilbakelent låt som de gamle helter bare er sjefer
på. Det er nydelig musikk, ærlig og sløy så det holder. Og
i det hele tatt er det mye typisk sløye toner her, og akkurat
det er vel et alderstegn. Ungdommer er ikke på noen måte
like sløye som sine eldre musikerkolleger. Og med det kan vi
vel konkludere. En tidvis deilig sløy skive, men dog med noe
mangler på spenst og spreke påfunn.
grEgg allMan: loW country BluEs
Og mens vi er inne på det med sløye låter... Har har gode,
gamle Gregg Allman klint til med et herlig «low country
blues»-album av strålende kvalitet. Rett nok stusser jeg etter
mange gjennomspillinger fortsatt over valg av åpningssporet,
«Floating bridge», (en gammel trad, her kreditert John
Adams Estes, og kanskje er det rett mann), som faktisk er
skivas kanskje svakeste punkt. Selv Clapton gjorde denne
klart bedre allerede tilbake på 80-tallet! Det tar faktisk litt
tid før dette tar av, men tredje låt på skiva bærer bud om
hva som er på gang. «Devil got my woman» er en deilig
autentisk og god gammeldags blues, med klare røtter i co-
untrymusikkens hjemland. Gregg
Allman synger med en vidunderlig
autentisitet og intensitet,
og det bara å la seg drive med
videre inn i hans verden. «Blind
man» er en vidunderlig swingende
og intens låt om tapt
kjærlighet (selvsagt!), nytelse i
hver tone. «Just another rider»
er Allman’s egen, den minner
meg tidvis om Beatles «Revolver»,
en kraftfull låt med mye
nerve. «Tears, tears, tears», en klassisk blå låt
med hammondorgel og bar-room-stemning, joda, dette kan
vi sentimentale oldiser like. I det store og det hele er dette
en fullstendig sløy, og tilbakelent skive, der blåsere og piano
er med på å sette den deilige stemningen. Lydmessig er dette
brukbart også, til tross for at man har hørt mer dynamikk
enkelte andre steder. Denne skiva er sterkt anbefalt, men gi
den tid, for den er ikke uten videre en treffer ved første lytt.
lazy lEstEr: you’d BEttEr listEn
Enda en fjør i den etter hvert svært så innholdsrike fjærpryden
som flyter i kjølvannet fra Notodden Bluesfestival,
legenden Lazy Lester har tatt turen innom Juke Joint studio,
og det er selvsagt lydmessig en total treffer for denne typen
musikk. Og stilen vi snakker om er ren, munnspillbasert
blues med røtter i Chicago og Louisiana. Lazy Lester har
hengt med oss i mer enn 60 år nå (han er født i 1933), og
ettersom den enda mer legendariske Pinetop Perkins nå har
forlatt oss, klatrer han enda et hakk på legendestatistikken.
Og det er hørbart; på et eller annet tidspunkt må tross alt
alderen vise seg, og ofr Lester sin del er det tydelig på det
vokale nå. Han slurver og er litt bakpå, men skitt au, dette
er blues i sin reneste form. En side ved dette er at dette oppnåes
med noen jævla hvite nordmenn ved alle instrumenter,
miksebord og selv i produsentstolen! Notoddens svært så
oppegående bluesmiljø bidrar så det holder, vi har Morten
Omlid, Espen Fjelle, Trond Ytterbø og flere til på musikerlisten,
Morten Omlid har dessuten også produsert dette verket.
Jo, dette er trivelige saker. Det swinger og leker seg fram
over en rekke mer og mindre standard blå låter, og det
swinger like avslappet hele veien. Lester har jo spilt med
en masse andre legender, mest markant er muligens Slim
Harpo, og her gjør Lester en versjon av hans signaturlåt
«Scratch my back», og selv om den ikke skiller seg veldig fra
originalen arrangementsmessig, så har den allikevel et klart
preg av Lazy Lester selv. Den fyldige og innsiktsfulle lyden
fra Juke Joint bidrar også sterkt til understreke skjønnheten
i låta.
Ellers er det en variert kost vi serveres her, helt fra blå svisker
med litt farlig «svensktoppfaktor» over til deep south
akustiske låter, men heldigvis klarer Lester
balansegangen uten å plumpe
uti. Dette er
en vidunderlig
og autentisk
skive fra en av
de siste legender,
i et av verdens
beste studioer. Og
jeg aner ikke hvor
mye mer man kan
forlange i grunn.
Så får vi heller bære
over med at det har
vært utgitt skiver med
større kreativitet og
nybrottsarbeid. Denne
skiva anbefales alle
bluespurister.
59