Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
3 3 3<br />
56<br />
Musikkomtaler: Blanda akustiske drops:<br />
Fiin gammel tysk jazz<br />
Det er mulig det har rablet for meg, men i mine ører byr gode gamle<br />
Johann Sebastian Bach på noen av de beste jazzopplevelsene.<br />
AV torE dag nilsEn<br />
Tyskere kreative? Vel, hva får man hvis man kombinerer<br />
tysk disiplin og gudfryktig arbeidsomhet med<br />
et nesten grenseløst musikalsk og åpent sinn? Jo,<br />
hundrevis av komposisjoner som fremdeles spilles<br />
over alt, tre hundre år etter de ble komponert.<br />
Noe av det som imponerer mest med Bach er hvor rytmisk<br />
og frigjort musikken hans er. Nesten som jazz. Bach var en<br />
dyktig organist, og fremførte komposisjonene sine selv. Eller<br />
skreddersydde dem for andre dyktige musikere.<br />
Bach var ikke alene om dette. Musikken har til nesten alle<br />
tider blitt improvisert frem, og rigide komposisjoner kom<br />
vel først med Beethovens monumentale symfonier. Etter<br />
Beethovens gikk den klassiske musikken inn den romantiske<br />
epoken, med store solister og komponister som Liszt. Improvisasjoner,<br />
eller i alle fall svært personlige tolkninger, var i<br />
skuddet helt frem til radioen og platemediet ble så utbredt<br />
at alle selv kunne høre ”den eneste riktige måten å spille på”,<br />
uansett hvor de befant seg i verden.<br />
glEnn gould i dsd-forMat!?<br />
Undertegnede mener at troen på at det kun fins én riktig<br />
måte å fremføre på er mye av årsaken til at platebransjen<br />
sliter og interessen for klassisk musikk har stagnert. Det er<br />
grenser for hvor mange ganger du gidder å gå på konsert og<br />
høre på akkurat det samme hver gang. Enten så er det ikke<br />
godt nok fremført eller så<br />
spiller de eksakt slik du<br />
har hørt før og forventer,<br />
liksom.<br />
Nei, bør ikke musikk<br />
provosere og overraske?<br />
Tenk på hvilket rabalder<br />
den unge kanadiske<br />
pianisten Glenn Gould<br />
skapte i 1955 da han<br />
fremførte Bachs Gouldbergvariasjoner.<br />
Vilter,<br />
jazzete og på piano, ikke<br />
cembalo!<br />
Så stor furore lagde<br />
Glenn Gould at disse<br />
verkene alltid har vært i<br />
katalogene i en eller flere<br />
former. De har alltid solgt godt også, utdatert og dårlig mono<br />
til tross. I 2006, femti år etter innspillingen kom på markedet,<br />
dukker det plutselig opp en helt ny utgave av verket.<br />
Spilt inn digitalt med god lydkvalitet og fullstendig frihet fra<br />
båndsus og støy. Velg mellom CD, SACD stereo eller SACD<br />
multikanal.<br />
Her får vi den herlige miksen av uhemmet fart, høyst personlige<br />
tolkninger ispedd partier som er så delikate og sarte<br />
at man nesten må felle en tåre eller tre. Musikk kan ikke<br />
gjøre mer med mennesker enn Gould klarer her.<br />
Hvordan er dette mulig? Gould har vært død i en mannsalder,<br />
ikke sant? Selskapet Zenph har ved hjelp av et spesielt<br />
EDB-program kunnet analysere helt nøyaktig dette opptaket<br />
av ett perkusjonsinstrument, og deretter kunnet gjengi det<br />
via mekaniske hjelpemidler på et Yamaha flygel. Kort og<br />
godt hva vi kan betegne som elektroniske pianoruller. Vi har<br />
jo nylig omtalt Griegs arbeider gjenskapt på ekte, mekaniske<br />
pianoruller.<br />
Virker det? Jo, jeg vil si det. Jeg har som sagt stort utbytte<br />
av å lytte til denne gjeninnspillingen. Jeg skal innrømme at<br />
jeg ikke tør kjøpe originalen for å sammenlikne, og under<br />
lytting er det litt forstyrrende hvis man begynner å tenke på<br />
at det er et dataprogram og en maskin som spiller.<br />
Men legg det til side. Hvor mye risikerer du? Amazon i<br />
England selger denne skiven for mindre enn tre pund. Har<br />
du ikke SACD-spiller, sier du? Nei vel, til tross for at den er<br />
tatt opp i DSD-formatet som SACD er basert på, får jeg bedre<br />
lyd i vanlig CD-format via min nye Stello 500 CD-spiller enn<br />
jeg får fra Sony 9100 DVD-spilleren. SACD er artig og har<br />
sine utvilsomt sterke sider selv i rimeligere spillere. Sony´en<br />
er en eldre og noe rimeligere multimaskin, og den blir en<br />
pusekatt i forhold den spesialiserte hi-fi maskinen.<br />
Jeg savner litt mer liv i overtoneområdet, men ellers er<br />
dette en støyfri og meget behagelig skive å lytte på. (Gould<br />
1955 Goldberg Variations, Zenph Re-performance 88697<br />
033502 Sony Classical)<br />
dEt lysnEr for MørK<br />
Truls Mørk er heldigvis tilbake etter lang tids sykefravær. Det<br />
så lenge mørkt ut, men nå har han øvd seg opp og begynt<br />
å spille offentlig igjen.<br />
Det kommer sikkert nye<br />
«I 2006, femti år etter<br />
innspillingen kom på markedet,<br />
dukker det plutselig opp en helt<br />
ny utgave av verket. Spilt inn<br />
digitalt med god lydkvalitet og<br />
fullstendig frihet fra båndsus<br />
og støy.»<br />
innspillinger. I mellomtiden<br />
får vi nøye oss med<br />
gamle.<br />
Den fem, seks år gamle<br />
innspillingen av Bachs<br />
Cellosuiter (Virgin Classics<br />
2CD 724354565021)<br />
er en fin måte å feire<br />
”comebacket” på. Bachs<br />
cellosuiter er obligatorisk<br />
for alle samlere og nytere<br />
av klassisk musikk. De er<br />
innadvendte, stemningsskapende,<br />
melodiøse,<br />
dype, lekne og frie. Stressdempende<br />
og mentalt<br />
oppbyggende medisin uten bivirkninger.<br />
Her kan vi snakke om gammel tysk jazz på et nesten guddommelig<br />
nivå. Virtuositeten og ledigheten man trenger for<br />
å fremføre disse, krever mye av utøverne. Samlerne har sikkert<br />
sine egne favoritter, slitesterke legender som Casals og<br />
Fournier. Eller kanskje litt yngre ditto som Rostropovich og<br />
Tortelier. Eller en samtidig eksentriker som Maisky.<br />
Vi skal selvfølgelig hylle ”vår egen” cellist. Han er en<br />
etterspurt solist verden over, og har spilt med alle de store<br />
dirigentene og orkestrene. Jeg har ikke spesielt kjennskap til<br />
eller sterke meninger om Bachs cellosuiter, men denne innspillingen<br />
fra 2005 gir meg mye. Kurante saker fra et stort<br />
selskap (EMI), som er lett å få tak i.<br />
Lyden er absolutt grei, men faktisk ikke veldig mye mer<br />
heller. Litt overraskende med tanke på dette er nokså nye
Change language