Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
3 3 3<br />
Gruppetest: Magnepan 1.7:<br />
42<br />
betegnes som ”kvasibånd”, noe som innebærer at lange<br />
metallbånd er limt fast på plastmembranen. Hvis jeg har<br />
forstått det rett innebærer dette at aluminiumsbåndet blir<br />
erstattet av Magnepans pålimte talespole, nå i form av flat<br />
kobberkabel. Resultatet er et enkelt og driftsikkert system<br />
og lette elementer som gir meget stort frekvensområde og<br />
høy belastbarhet, hvilket garantert bidrar svært mye til den<br />
homogene og upressede lyden jeg opplever fra disse høyttalerne.<br />
Dipol<br />
I prinsippet kunne man stoppe lydutstrålingen<br />
bakover fra elektrostatiske<br />
eller magnetostatiske elementer<br />
ved å montere dem inn i kabinetter,<br />
men det gjøres praktisk talt aldri. Siden<br />
disse prinsippene kan realiseres<br />
med svært store membraner går heller<br />
produsentene for åpne dipolløsninger<br />
for å slippe kabinettenes negative<br />
innflytelse på lydgjengivelsen.<br />
Dipol betyr at elementene spiller like<br />
herlig bakover som forover.<br />
Høyttalerkabinetters primære<br />
funksjon er å hindre kansellering av<br />
lave frekvenser når lydbølgene som<br />
stråler forover fra vanlige små og rundstrålende basselemener<br />
møter de som stråler bakover.<br />
Dette bøter dipolprodusentene på med å anvende meget<br />
store basspaneler som i seg selv er mer retningsstrålende<br />
enn de små overnevnte punktlydkilder, løfte signalet i takt<br />
med fallende frekvens og å ha store rammer rundt elementene<br />
for å øke avstanden mellom front- og bakoverstrålt lyd.<br />
Ved for eksempel 80 Hz er bølgelengden 4,25 meter. Dette<br />
må også være avstand mellom membranen på forside og<br />
bakside hvis man skal stoppe kanselleringen fullstendig ved<br />
denne frekvens. Da forstår man hvorfor disse høyttalerne<br />
aldri er små, men likevel er kjent for å ha moderate evner i<br />
bassområdet.<br />
Store membraner gir som nevnt lite spredning, hvilket<br />
imøtegås ved hjelp av forskjellige triks som buede paneler,<br />
elektriske forsinkelser eller som her, i et treveisystem, hvor<br />
diskantelementet er svært smalt. Magnepanelementene er<br />
svært høye og temmelig smale, hvilket gir et i praksis uinnskrenket<br />
vertikalt lydbilde og ganske akseptabel horisontal<br />
spredning. Lyden stråler som nevnt også bakover, hvilket gir<br />
oss en ”dipolar” linjekilde.<br />
Sammenfattet kan man si at den dipolare linjekilden<br />
stråler lyden ut i en langstrakt åttetallsfasong med krysset i<br />
høyttalerpunktet, slik man ville forestille seg at man kunne<br />
se ned på lydbølgene hvis man befant seg over høyttalerne.<br />
Punktlydkilden sprer lyden mer som ringer på vannet når<br />
man kaster en stein ut i det.<br />
ForDeler<br />
Når man tenker på hvilke mirakler gode dipolare linjekildehøyttalere<br />
som Magnepan utretter med musikken er det<br />
uforståelig at vanlige kassehøyttaleres, som er punktlydkilder,<br />
nesten uinnskrenket har fått lov å herske over markedet.<br />
En godt konstruert panelhøyttaler har ingen kabinett, og vil<br />
derfor gjennomgående farge lyden merkbart mindre enn<br />
kassehøyttalere selv om både rammen, den store membranen<br />
og materialene som dekker den har sine egne resonansproblemer.<br />
Magnepan 1.7 er riktignok treveis, og har delefilter, men<br />
den har samme type elementer for hele frekvensområdet.<br />
Dette er nok en sterk bidragsyter til disse høyttalernes flotte<br />
homogenitet. Jeg vet ikke hvor ”kvasibåndelementene” deles<br />
av, men det virker opplagt at deres store frekvensområde har<br />
gitt Magnepan-konstruktørene muligheter til å flytte delefrekvensene<br />
over i områder hvor de gir lite hørbar ugang.<br />
Disse store flakene formidler musikken med uinnskrenket<br />
åpenhet og størrelse. De kaster aldri lyden i fleisen på lytteren,<br />
rolig og verdig som de er. Lyden avtar bare halvparten så<br />
hurtig over avstand som punktlydkilden. Resultatet er at den<br />
høres større og mer levende ut selv i andre enden av huset.<br />
Nesten som om man har musikere på besøk.<br />
I det daglige liv kan man prise seg lykkelig over at panelhøyttalerne<br />
ikke kobler bassen til husets struktur så effektivt<br />
som kassehøyttalerne gjør. Både du<br />
og naboene kommer til å elske den<br />
egenskapen. Det store arealet på panelet<br />
og den spesielle utstrålingen gir<br />
velplasserte panelhøyttalere nesten<br />
ingen problemer med stående bølger,<br />
altså berg- og dalbanefrekvensgang<br />
i bassen. Åttetallsfasongen de sprer<br />
lyden med gir også mindre klangavvik<br />
i forskjellige rom.<br />
uvanTe plasseringskrav og nye<br />
MuligheTer<br />
Er alt bare fryd og gammen med<br />
panelhøyttalere? Nei, selvfølgelig<br />
ikke. Når de er godt konstruerte som<br />
denne testens 1.7-modell, er det mangler<br />
og særheter, men ikke feil, som<br />
fyller opp minuskontoen.<br />
Det første problemet er størrelsen. Her er krigen tapt før<br />
slaget ukjempes for manges del. Det andre er at man må ta<br />
hensyn til at høyttalerne sprer bakover. Dipoler fordrer litt<br />
avstand til bakvegg, men ikke nødvendigvis mer enn vanlige<br />
høyttalere. Ved å vinkle dipolene slik at lydbølgen som<br />
reflekteres fra bakveggen ikke slår rett tilbake inn i membranen<br />
igjen, kan man ofte slippe unna med forbausende liten<br />
avstand. Kanskje ned mot en halv meter.<br />
En mislykket plassering tett inntil bakvegg vil gi diffus lyd<br />
og faktisk mindre utstrekning nedover med dipoler. Bakveggens<br />
tekstur påvirker i større grad klangen med dipolare<br />
høyttalere. Harde flater som glass rett bak membranene er<br />
mer krevende, men på ingen måte umulig, og hanskes med.<br />
Dipoler er takknemlige å plassere i avlange rom. Mange<br />
rapporterer om glimrende resultater ved plassering tett<br />
inntil sidevegg, dørkarm eller lignende. En slik plassering<br />
av punktlydstrålende høyttalere roter lett til lydbildet og<br />
minsker åpenheten, men med dipoler får man ofte bedre og<br />
dypere bass.<br />
Magnepan tipser om at man kan ha 1.7 kloss opp til bakvegg<br />
med minimalt kvalitetstap så lenge man spiller lavt. De<br />
er lette å løfte frem når det skal spilles høyt. De kan plasseres<br />
med diskantelement ytterst eller innerst. Diskantelementet<br />
kan også dempes ved å montere medfølgende 1.2 ohm motstander,<br />
eller andre verdier man måtte kjøpe til dem.<br />
uleMper og ForDeler<br />
Man har altså svært mange muligheter til å justere klangen<br />
og optimere plasseringen av disse høyttalerne. Jeg har tidligere<br />
nevnt at 1.7 fikser mesteparten av grunntoneområdet<br />
på en svært overbevisende og sømløs måte. Legg merke til<br />
ordet mesteparten.<br />
Overgangen til diskanten går meget fint. 1.7 har en bløt og<br />
upresset diskant. Den virker nesten litt kroppslig, og ”bare<br />
er der” uten egentlig å vekke oppmerksomhet. Dette velger<br />
jeg å se på som positivt. Det skal mye til for å provosere frem<br />
ubehag med denne diskanten, og da kan man eksperimentere<br />
som nevnt over.<br />
1.7 ruller nok litt av helt i toppen. Den byr ikke på samme<br />
snert og sprudlende liv der oppe som Revelator ringradiatorelementene<br />
som sitter i Respons-høyttalerne mine. Likevel<br />
føler jeg ikke at det egentlig mangler noe.<br />
En god punktlydkilde-høyttaler gir et svært presist og<br />
skarpt fokusert lydbilde når høyttaleroppstillingen er kor-
Change language