Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
3 3 3<br />
52<br />
Musikkomtaler:<br />
AV jan MyrVold<br />
Skeive skiver<br />
jEnny hVal<br />
Viscera (rcd 2108)<br />
Jeg vet lite om Oslo-fødte Jenny Hvals – aka Rockettothesky -<br />
forhold til Torbjørn Egner og hans fortellinger om Karius og<br />
Baktus. Men med samme geografiske utgangspunkt – altså<br />
helt konkret Torbjørn Egners plass – tar hun allerede i åpningstrofen<br />
av «Viscera» til orde for en betydelig lavere tannbørsteføring<br />
enn de odontologiske læresetninger den gamle<br />
barnebokforfatter innprentet i etterkrigsgenerasjonene med<br />
soga om Karius og Baktus. Snakk om å utfordre bastionene!<br />
På den ovennevnte plass står altså fortsatt Kampen kirke<br />
stødig plassert, og det er i dette ærverdige kulturbygg det<br />
meste av «Viscera» er blitt til. I følge frøken Hval startet det<br />
hele mer eller mindre som improvisasjoner, som til slutt viste<br />
seg å ha en form for rød tråd gjennom hele prosjektet. I alle<br />
fall er kropp og noen av dens ulike funksjoner inngående<br />
beskrevet, og det med en direktehet og verbal grafikk som<br />
ikke er helt dagligdags her på berget. Likevel aldri direkte<br />
sjokkerende eller vulgært, da heller slik jeg tolker det avlevert<br />
med en dose tilbakelent humor.<br />
Hennes to tidligere norske utgivelser ble begge hyggelig<br />
mottatt av pressen, der de uttrykksmessig befinner seg i et<br />
slags lettere avantgardistisk uttrykklandskap behørig til venstre<br />
for sentrum av det rent kommersielle. Tilsynelatende en<br />
frihetsøkende artist, på jakt etter et eget uttrykk løsrevet fra<br />
forventninger og. Dette har hun tatt enda et solid stykke videre<br />
med «Viscera», hvor hun forøvrig har skrevet alle låtene<br />
selv. Hun har fått hjelp av Håvard Volden og Kyrre Laastad til<br />
å utforme de vekselvis minimalistiske og storslagne arrangementene,<br />
hovedsaklig akustiske, hvor den innledningsvis<br />
omtalte batteridrevne tannbørsten er et av heller få elektrisk<br />
drevne apparater. Ganske så stor dynamisk spennvidde her,<br />
hvor Hval også innimellom utfordrer stemmebåndene til det<br />
ytterste. Det veksles fra det nesten søtladne melodiske til det<br />
thE dirty BluEs Band<br />
Pot Bellies & Bum notes<br />
The Dirty Blues Band<br />
må ikke forveksles<br />
med The Dirty Blues<br />
Band fra California,<br />
som i hine hårde dager hadde<br />
selveste Rod Piazza i front. Ei heller med<br />
Dirty Blues Band fra Tyskland. For The<br />
Dirty Blues Band – som det her er snakk<br />
om – er fra Irland. Enkelte briter, såkalte<br />
loyalists, vil vel hardnakket hevde Nord-<br />
Irland. Dem om det. Gjengen som frontes<br />
av søskenparet Kevin og Fionnuala<br />
Sweeny har uansett sin base i Omagh,<br />
County Tyrone.<br />
Bandet teller tilsammen seks faste<br />
medlemmer, og har en hovedsaklig<br />
akustisk line-up. Eneste unntak er enkelte<br />
innslag av elektrisk gitar. Alle disse<br />
musikerne har behørig utdannelse og<br />
ballast fra tradisjonell irsk folkemusikk,<br />
som jo stadig står meget sterkt i den<br />
irske folkesjelen. Dette er bandets første<br />
album, og kan inntil videre enklest<br />
kjøpes direkte fra deres internetthjemmeside<br />
www.thedirtybluesband.com.<br />
Folkemusikken skinner også tvers<br />
igjennom alle de elleve låtene på denne<br />
heidundrende festen av et debutalbum.<br />
Vi blir servert et knippe kjente country,<br />
blues og rock and roll klassikere som<br />
«CC Rider», «Midnight Special» «Worried<br />
man» og en hypnotisk sår versjon<br />
av «Wayfaring Stranger», hvor Shane<br />
McAleer maner frem blåtonene med fela<br />
si med mye forpint lengsel i buedragene.<br />
Men det er samtidig hele tiden<br />
umulig å holde dansefoten i ro. Denne<br />
musikken er ikke ment for kun å bevege<br />
mer eksperimentelle og improviserte støyaktige.<br />
Jenny Hval bidrar foruten med sin egen stemme med kirkeorgel,<br />
gitar og zither. Nevnte volden spiller et utall gitarer, og<br />
Laastad har spilt trommer, programmering og kirkeorgel.<br />
Helge «Deathprod» Steen er ansvarlig for selve produksjonen<br />
og det opptaktekniske. Med andre ord er alt på stell rent<br />
lydmessig, forsåvidt ingen bombe når vi snakker om Rune<br />
Grammofon. Mastringen er ivaretatt av selveste Bob Katz i<br />
hans renommerte Digital Domain Mastering. En mann som<br />
har tre Grammy-priser i beltet og er en meget anerkjent herre<br />
i audiofile kretser. Ikke minst for boken «Mastering Audio:<br />
The Art and the Science» og sitt lange virke hos Chesky<br />
Records.<br />
Med «Viscera» har Jenny Hval levert et relativt ukonvesjonelt<br />
album, tidvis ikke spesielt tilgjengelig og som utfordrer<br />
både tradisjonelle normer så vel som lytterne. Og da er man<br />
vel nær det essensielle hva kunst angår. Det skal uansett bli<br />
spennende å høre hva Jenny Hval finner på neste gang.<br />
sjela. Det er går helt utmerket an å la<br />
den bevege kroppen også. Og om du<br />
noensinne har lurt på hvorvidt den irske<br />
folkemusikken har hatt noen innflytelse<br />
på country og beslektede uttrykk får<br />
du svaret her. Selv om disse låtene har<br />
amerikanske opphavsmenn, kan det<br />
virke som de har «kommet hjem» her de<br />
serveres i keltisk innpakning. Vi er rett<br />
og slett ved den amerikanske musikkarvens<br />
røtter.<br />
The Dirty Blues Band viser med «Pot<br />
Bellies & Bum Notes» at det går an å ha<br />
glimt i øyet, samtidig som det musikalske<br />
håndverk er ivaretatt med stort<br />
alvor. Akkurat slik det er å gå på konsert<br />
i Belfast by, Så veldig mye mer ekte<br />
enn dette blir det ikke. En sann svir fra<br />
begynnelse til slutt.
Change language