You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
3 3 3<br />
58<br />
Musikkomtaler:<br />
Blått<br />
& Rått<br />
AV håKon rognliEn<br />
Litt nye bekjentskaper denne gangen, og<br />
som sedvanlig står Notodden sentralt når<br />
bluesen skal spres til folket. Resultatene<br />
av siste års festival manifesterer seg nå på<br />
plate, Juke Joint er selvsagt studioet, og lytteren<br />
er vinner igjen!<br />
Elly MarVEllous: hEal My hEart<br />
Med dette navnet kunne man vel fort vært fra utlandet eller<br />
der omkring, men Elly er rotekte norsk. Egentlig er det en<br />
duo, bestående av Ellen Marie Løkslid på vokal og Hallvard<br />
Høiberg på diverse gitarer og beslektede instrumenter. Nå er<br />
denne skiva ellers fylt etter med en rad gode musikere med<br />
Knut Reiersrud i spissen, og når dette kombineres med den<br />
rent ut sagt magiske lyden fra gode gamle Juke Joint, er vi<br />
sikret et kvalitativt sterkt resultat.<br />
Musikken er blå visepop med mer enn bare en lett skjeling<br />
mot gospel. På et par låter nær, er alt stoffet suget av eget<br />
bryst, det er stemningsfullt og avslappet hele veien. Ellen<br />
Marie Løkslid har en særegen relativt dyp kvinnestemme<br />
med mysterier og spennende klanger. Jeg skal dog innrømme<br />
at låtmaterialet ikke er like spennende, men det flyter på<br />
kvaliteten i alt det omkringliggende. De ville sklidd rett inn i<br />
Stockfisch-stallen hvilken dag som helst, dette minner tidvis<br />
svært mye om SaraK, og jeg mener dessuten at Elly Marvellous<br />
er bedre enn nevnte Sara. Men når dette er sagt, er jeg<br />
usikker på om det er å anse som et kvalitetsstempel eller<br />
ei. Derimot er det nok en noe større utmerkelse at den<br />
legendariske Jeremy Spencer ble så bergtatt av dette paret<br />
at han ikke bare inviterte dem med seg på scenen, men at<br />
han også har lagt ved sin helhjertede anbefaling av denne<br />
skiva. Undertegnede, som er klart mindre legendarisk enn<br />
nevnte Spencer, er nok noe mer lunken, jeg tror ikke det<br />
er nok rom i denne stilarten til at de legger verden for<br />
sine føtter. Det er, og vil antakelig alltid være, behagelig<br />
visepop med blå røtter, blottet for overraskelser. Som tilfellet<br />
er med Eric Bibb, for eksempel. Visst er det vakkert,<br />
tidvis til og med direkte elegant, men det tar ikke helt av.<br />
Selv om jeg innrømmer at jeg elsker den slentrende jazzete<br />
«Purity of soul», og selv om jeg også innrømmer at<br />
lyden fra Juke Joint alltid har vært blant mine favoritter.<br />
Så jeg må jo konkludere, da, med at dette er et helnorsk<br />
produkt med internasjonale kvaliteter, så vel på musikk-<br />
som lydsiden. Og mer kan vi ikke med noen rimelighet<br />
forlange, faktisk.<br />
SARA K!<br />
Favvis: Purity of soul<br />
rEMME BrothErs:<br />
toMorroW’s coMing<br />
Vi oppholder oss fortsatt<br />
i Norge, men tar et nokså<br />
langt skritt i rocka retning,<br />
her er det åpenbart amerikanske<br />
røtter, jeg hører<br />
så vel americana som<br />
sydstatsrock i generøse<br />
porsjoner her. Remme<br />
brothers består, som navnet<br />
antyder, blant annet<br />
av brødrene Henning<br />
og Øystein Remme, men ingen av<br />
disse bærer bandet alene, på noen måte. De har<br />
en røff vokalist foran seg, Hans Cato Kristiansen synger<br />
sånn passe rufsete og avslappet, tidvis minner han meg<br />
også om Elg i hans yngre dager, og det er et kvalitetsstempel,<br />
i hvert fall. Artig også å se at Lasse Hafreager fortsatt<br />
er i sirkulasjon, med sedvanlig sikker eleganse trakterer<br />
han tangentene i bandet.<br />
Tilfører så Remme Brothers musikkverdenen noe nytt og<br />
spennende? I grunn ikke. Det forhindrer dog ikke at de leverer<br />
med stort engasjement, og med tidvis særdeles stor<br />
teknisk brillians, dette er musikere på høyt plan. Energinivået<br />
er det slett ikke noe å utsette på, heller. På tekstsiden<br />
har de hatt hjelp, ellers har de gjort alt sjøl. Og resultatet<br />
holder etter undertegnedes ydmyke oppfatning så til de<br />
grader høyt nivå at det kan anbefales uhemmet både til<br />
øst og vest. Hadde jeg hørt dette helt uforvarende, hadde<br />
jeg definitivt gjettet amerikansk opphav, såpass er sikkert.<br />
Det er meget stilsikkert og godt timet, disse gutta spiller<br />
som om de skulle være brødre hele gjengen, så tight og<br />
kontant låter det hele veien. Skal jeg få kritisere noe må<br />
det være en viss stereotypi, jeg savner noe av det uendelige<br />
fulltrefferinstinktet Lynyrd Skynyrd var mestere for<br />
tilbake på 70-tallet, men hvem er vel det i dag?<br />
Remme Brothers har med denne skiva levert et strålende<br />
kvalitetsprodukt med god, moderne lyd, jeg koser meg<br />
med denne skiva, og håper flere får opp øynene for dette<br />
bandet.<br />
ronniE Wood: i fEEl liKE Playing<br />
Gamle helter er ofte fantastiske, av og til er de bare gamle.<br />
I hvert fall nesten. Jeg kjenner godt en nå lett aldrende<br />
hobbygitarist, han har et helt liv i sine gitarstrenger når<br />
han spiller, og det er noe trygt og solid over det. Sånn er<br />
det også med Stones-stjerna Ronnie Wood. Trygt, stilsikkert<br />
og avslappet så det holder, og med et levet liv i<br />
bagasjen. Men mer er det heller ikke. Jeg hører i grunn
Change language