n - Sølvberget

kjørte et skohorn, eller hva det nå var for noe rart, inn i
munnen min for å holde tungen nede. Litt etter tok han
remediet ut igjen og sa til sin måpende pasient:
«Det er nok ikke noe sildebein du har, men bare en lett
halskatarr.» Denne gangen også!
«Hva?» Jeg trodde ikke mine egne ører. «Er det ikke
noe sildebein?»
«Nei. »
«Er De sikker på det?»
«Skråsikker! Bare en lett halskatarr.»
- Lett halskatarr - det som jeg har til alle tider - -Jo,
når jeg først kjente etter, så var det akkurat slik kribling
jeg var så vel fortrolig med fra tidligere. Men nå hadde
jeg altså fått den fikse ideen at det denne gangen var et
sildebein.
Så jeg var nesten en smule skuffet. Skjønt jeg burde
naturligvis ha vært strålende tilfreds. Det var jeg nå for-
resfen også, når jeg skal være helt ærlig. Men at innbil-
ningskraften kan være så stor, hadde jeg ikke tenkt meg.
DOBBELTROLLE
Det var seint på kvelden. Midtvinters, under krigen. Jeg
hadde hatt overtidsarbeid på kontoret og skyndte meg
hjem. Hvis det med uttrykket «skyndte» tenkes på lyn-
rapp marsj eller noe i den retningen, så stemmer det ikke
helt med de faktiske forholdene. En må nemlig ta i be-
traktning at det på den tiden var blending og s&mmen-
de mørkt, og under slike tilhøve er det jo visse forsiktig-
hetsregler å ta omsyn til. Ikke minst når det samstundes
er glatt holkeføre.
I nærheten av Torget hørte jeg stemmen av en full øst-
lending like ved siden av meg.
- Kan De si åssen jeg skal komme fram til huset mitt?
ble det spurt.
- Hvor bor De da?
- I Egenesveien - hikk.