n - Sølvberget

FIRE SFINX-HUMORESKER PÅ
STAVANGERDIALEKT
Ved forrige århundreskifte virket to morsomme skri-
vende kvinner i Kristiania, den ene under pseudonymet
«Fru Amalie Pettersen, født Schwanenflugel», den an-
dre med dekknavnet «Sfinx». Begge utga gøyale, popu-
lære bøker, som jeg i min ungdom - og mange med meg
- var svært begeistret for. Sistnevntes borgerlige navn
var Edle Hartmann Schjødt, født 1862 i Larvik. Språket
var i høy grad sjargongpreget, og hennes historier pas-
ser derfor naturligvis best å bli lest slik de foreligger,
nemlig på østlandsdialekt.
Men jeg fikk tidlig den id6 å oversette de av petitene
som egner seg, til stavangerdialekt. Jeg har foreløpig
valgt ut fire, som her presenteres:
HAN SJARLES
«Ja, her ska dåkker få se gutten min (sier den stolte mo-
ren). Akkurat 5 månar va' 'an nå tirsdag så va', og sette
ikkje guttongen alt bein onna seg, tror dåkker! Og bare
se nå, kossen 'an hyppsa på seg. Ja, det e' ein flinke onge,
det. Men så spis 'an så godt atte, reint så ein voksen kar.
Ja, vil dåkker tru det, guttongen legge i seg to svere tal-
lerkar med kålsuppa te middag, og ennå te kjydd og
poteter og pibbarrotsos.
Og 'an spise fisk, og 'an drikke kaffi, - a, skitt, det
naua ikkje mer litt kaffi, å langtifra! Og sill, dåkker, jøss,
e' 'kje guttongen så galen itte sill, atte auene hans står
stive så pinnar på 'an om lørdagen, når det e' sill og
graud, - og han fekte og mase både med armane og bei-
nå, og synes i&je att 'an kan få det fort nok. Og flesk,
dåkker! Han hålle di tjokke fleskabedane så trofast i
hånnå som ein kar, og potte i mo'en så fort, så fort atte,
ja, det går vorså et olja lyn. -Ja, friske, han Sjarles! Han
har aldrig feilt så møje så bag på hånnå mi. Ja, litt maga-