n - Sølvberget

NULL OG NULL ER NULL
Den 18. januar 1925 var jeg tilhører på en såkalt folke-
viseaften, ved den litt aldrende teatersjef Rasmus Ras-
mussen. Han fortalte blant annet en selvopplevd, mun-
ter historie, som fengslet meg så sterkt at jeg ilte hjem og
festet den på papiret, etter hukommelsen. Selv om beret-
ningen ikke har noe med Stavanger å gjøre, tar jeg den
med her i boken:
Rasmus søkte i sin ungdom (omkring år 1840) å få seg
en kontorjobb i Bergen, og ble derfor interessert da han i
avisen leste en annonse som fortalte at «en kontorkarl
får plads hos Knud Didrichsen Marken».
Ynglingen Rasmus gikk øyeblikkelig til den oppgitte
adressen og banket på den første og beste døren. Ingen
reaksjon. Han åpnet forsiktig, men det fantes ikke et
menpeske i rommet. Så banket han på neste dør. Heller
ikke her skjedde det noe. Forsiktig åpnet ynglingen også
denne døren, og kom på ny inn i et tomt værelse. Dette
var da merkelig, tenkte han, idet han knakket på den
tredje døren - uten å høre en lyd fra innsiden. «Besyn-
derlig,» sa han til seg selv, og åpnet også denne døren.
Heller ikke her noe levende vesen.
Først etter å ha åpnet den fjerde døren fikk han øye på
en mann bak en pult der han satt fordypet over en lang
papirstrimmel med mange tall.
«Null og null er null og null og null og null er null, og
fire er fire og null er fire og null er fire og seks er null og
en i mente.»
Rasmus forsøkte å vekke oppmerksomhet, han krem-
tet, men det hjalp ikke. Han trampet i golvet, det hjalp
heller ikke. Så trakk han i snoren på en stor skipsklokke.
Da endelig løftet Marken blikket.
«Kven e' dåber?» ville han vite.
«Jeg er ute for å søke kontorpost. Er det ikke her det er
en ledig?»
Mannen lot til å ha dårlig hørsel og utbryter: