n - Sølvberget

så skal si det selv. «Støvtørrende mannfolk.» Ubrukelig!
«Stolen som gikk opp i limingen.» Ubrukelig den også
(novellen altså, stolen kan jo repareres!).
--A
Har De noensinne diktet, kjære leser?
Det har De ganske sikkert -De som alle andre. . . . Kan
hende De da har lagt merke til at det som De i fjor syntes
var så vidunderlig, så strålende mesterlig, at neppe Vic-
tor Hugo (eller Bjørnstjerne Bjørnson, for å ta en av våre
egne) kunne ha prestert det bedre, - selvsamme produkt
finner De i år er temmelig middelmådig, for ikke å si
redselsfullt. Moralen som kan trekkes herav skulle vel
altså være noe slikt som: La alt av ånd lagres et års tid før
det sendes ut på markedet! Sett ikke opp sure miner om
forleggeren eller redaktøren refuserer det De mer eller
mindre møysommelig har smørt i hop! De høster ikke
mynt på det -nei vel, men var det ikke så at vi skulle ta
aldri så lite hensyn til medmenneskene våre også?
Etter disse merknadene, som i grunnen ikke direkte
har noe med denne historien å gjøre, må jeg sikkert ha
maktet å stille meg selv i et edelt perspektiv like overfor
mine elskverdige lesere. Imidlertid er dette med edel-
heten litt av en misforståelse. Hensikten er nemlig ute-
lukkende den å få Dem awennet med skrivingen, slik at
sjansene for meg kan bli tilsvarende starrre.
Og - tro meg - det trengs!
Hvorom allting er: Jeg hadde ikke på lager en ene-ste
«liten, men god historie» som kunne fylle en side i «Til
Nytte og Glede». Den eneste utveien jeg derfor hadde,
var i en fart å trylle fram ett eller annet fra mitt i egne
øyne så geniale hjerneskrin. Ha stadig det for øyet, kjære
leser, at det denne gangen var utsikt til et aldri så lite
honorar. - Og det er nå engang pengene som har noe å si
her i verden. Selv for en dikter. Kanskje ikke minst for en
dikter, forresten!
Men for å skrive en historie, den være seg kort eller