n - Sølvberget

Da han ennå en stund hadde utgytt seg om det me-
ningsløse i situasjonen, tok han hatt og frakk på og gikk
ut.
I fri luft er det lettere å tenke. Hjernen ble klarere etter
hvert som han gikk, og han begynte å se saken fra de
unge foreldres synspunkt. De var da virkelig i en for-
tvilet stilling. Ikke hadde han greidd å bo på et lite rom
med kone og to nyfødte barn. Han grøsset ved tanken.
Det måtte da bli altfor lite luft til så mange lunger. De
små barna kunne trenge et rom for seg selv. Men hvor
skulle en finne det? Gi dem ditt soverom! Det ville bli en
fin julegave til tvillingene! Du kan selv ligge på divanen
i stuen! Nei, aldri i verden! Jeg er da ikke blitt gal! Her
har de menneskene trengt seg inn på meg, og så skulle
jeg attpå belønne dem for det! Han lo hånlig, snudde seg
på hælen og vendte nesen hjemover.
Dagene gikk, og snart skulle mor og barn hentes hjem
fra klinikken. Hjem! Et loftsrom med knapt ti kvadrat-
meters golvflate og skråtak!
Borg hadde forsøkt å holde tanken på tvillingene på
avstand den siste uken. Men da hjemkomsten ble nær
forestående, var gnaget der igjen. Han kunne ikke få
fred for det faktum at de trengte eget rom.
Da han lille julaftens morgen gikk forbi den store
granen på torget, klang tonene av de gamle, kjære
julesangene ut i den klare vinterluften. Uvilkårlig nyn-
net han med: «Her kommer dine arme små.» Der kom
tvillingene for ham igjen! Dette var ikke til å holde ut.
Nå måtte han ta en avgjørelse. Med det samme han
kom inn på kontoret, grep han penn og papir og skrev
et brev adressert til postassistent Karl Hansen, Fredens-
gate 42 111.
Innholdet av brevet gjorde et lykkelig foreldrepar en-
da lykkeligere. For dagen var omme ble to yndige baby-
kurver plassert i det beste loftsrommet. Tilstede var hus-
verten i egen høye person. Forlegen, men synlig rørt be-
traktet han to små, lyserøde ansikter som så vidt tittet
opp over dunteppet.