n - Sølvberget

HATTEMAKER ERIKSEN
I det vi i ettertid betegner som «gamle dager», fantes det
en del virksomheter og titler som ikke lenger er i bruk i
Stavanger, og bare unntaksvis andre steder i Norge.
Tenk på bøkkerfaget (som jeg tidligere har nevnt i for-
bindelse med Bøkkersmauet). Gjørtlere er det vel ikke
lenger flere av, heller ikke stukkatører, eller gipsmodell-
ører. Kusker er det knapt noen lenger som kan kalle seg,
heller ikke desinfektører.
En ganske akseptabel tittel den gang var hattemaker.
Blant disse hørte de tre ugifte brødrene Eriksen i Bred-
gaten. I det minste på sine gamle dager gikk de samlet
ute og spaserte - med verdighet. De ble regnet for å være
litt særegne, og etter hvert gjorde jo alderdommen sitt til
at - i det minste den ene - ble noe psykisk redusert.
En mørk vinterkveld passerte han utenfor Petrikirken
en venn av meg.
«Si meg, hva er dette for noe?» spurte Eriksen og pek-
te på kirkebygget. Min venn hørte at det lød orgelmu-
sikk innenfra, og så at det var lys på galleriet, nærmest
tårnet, og regnet derfor med at det var de musikalske
lydene som hadde vakt speirrerens oppmerksomhet.
«Det er nok bare organisten (som forresten også het
Eriksen) som sitter og øver seg.»
«Jeg mener, hva slags hus er dette?» lød hattemaker-
ens nye spørsmål.
«Jo, det er Petrikirken,» opplyste min venn, da han
skjønte at den gamle herre nok var blitt atskillig årefor-
kalket.
«Sier De det,» mumlet Eriksen og ruslet videre.