n - Sølvberget

DÅRLIGE LEILIGHETSSANGER
Strannagutten er en av dem
Etter at jeg i over førti år har måttet tilbringe mye av min
tid med å behandle tusenvis av såkalte leilighetssanger,
tror jeg det er berettiget å betrakte meg som litt av en
spesialist på området. Å mangfoldiggjøre alle disse skri-
bleriene ble jo etter hvert en rutine. Hadde kundene en
sang som de gjerne ville ha sunget i et bryllup, en konfir-
masjon, fødselsdag, jubileum, eller hva det måtte være,
var det jo ikke min oppgave å fraråde dem, fordi jeg fant
at en betydelig del av produktene på langt nær holdt
mål. Jeg forsøkte jo i enkelte tilfeller å fikse litt på for-
kjærte, nærmest usyngbare rytmer, noe mange ba meg
om og var takknemlige for. Men det hendte saktens
iblant at noen syntes de var flinkere selv, og derfor mis-
likte forbedringene, slik at jeg kunne ha spart meg for
ekstraarbeidet.
Jeg har tatt vare på de grusomste eksemplarene av
makkverket, som til dels knapt kunne synges i det hele
tatt. Vanligst var det jo at folk kopierte gamle sanger,
som gikk igjen i hundrevis av festligheter. Selvsagt fore-
kom det jo at sanger var skrevet av mennesker som vir-
kelig hadde anlegg for slik virksomhet. Kom det en eller
annen fra disse begavede, var det en lyst å behandle
dem. Men det var med lange mellomrom!
En gruppe for seg var de kunder som ba oss besørge
sangen forfattet i henhold til medbrakte punkter, eller
opplysninger. Disse produktene måtte jo byrået være
ansvarlig for var brukbare, for å si det beskjedent. Per-
sonlig var jeg lenge ikke innstilt på å nytte tiden til dik-
ting av leilighetssanger, taler, prologer etc. Men en som-
mer hadde jeg tatt imot to bestillinger, uten å være klar
over at vedkommende medarbeider var reist på ferie.
Da jeg ikke kunne ta sjansen på å skuffe oppdragsgive-
ren, idet heller ikke noen vikar var disponibel, syklet jeg
ut til Mosvatnet og satte meg nede ved strandbredden
og fullfarte oppdraget, til kundens tilfredshet.