n - Sølvberget

ikke har fått brunfarge i ansiktet, selv om solen skinner
like kraftig i alle bydeler, «så har eg fin-fint humør», som
dessuten rimer på bondesmør. Første ordet «så» bør
sløyfes, det bryter nemlig rytmen, som i enhver sang er
viktig å ha med. Det samme gjelder «ei» foran trihjuls-
kjerrå. Men hvem i all verden har kjerrer med tre hjul i
Stavanger? De hjemmelagde «bilene» har jo fire hjul.
I hovedpersonens hjem har de ikke springmadrasser,
fordi «halmen e' gol». At de ikke har «grammafon», var
ille nok, men det å ha «niks telefon» var svært alminne-
lig hos folk i hele byen. Privattelefoner hadde bare en
liten del av befolkningen, mens de i dag brukes så å si
hos de aller fleste.
I dette hjemmet på Straen har de selvsagt ikke forrek-
tige bil. Men her skal det i nabolinjen finnes et ord som
rimer på denne bilen. Bravo, her går det et Mauritzens
lys opp for forfatteren: «Chesterfield», selv om guttun-
gen ikke aner hva ordet betyr!
I ?orssens versjon heter det: «Me har ikkje Jo-jo, men
det tar eg med ro». I Aftenbladets siste versjon er «Jo-
joen» heldigvis tatt vekk, men i stedet er det kommet:
«Og me har bare do, men det tar eg med ro.» Hvor man-
ge utedo finnes det i byen nå, tro?
Så er det verset der det heter at i guttens hjem ikke
finnes det som kalles syltetøy (pga. fattigdommen?),
men de har det likevel «gøy».
I siste verset må gutten si noe positivt om seg sjøl,
nemlig «Her ser du kompis mel strage her. . . Mon det
fins någen her som har gildare kler, trallallala (falturilt-
ura!)».
Endelig skal jeg omtale det verset som dreier seg om
farens drikkfeldighet: «Me har 'kje kjellar med fin ake-
vitt. Far min han liga 'kje aent enn sprit» (som nok i dette
tilfelle betyr «denas», dvs. denaturert sprit). Det er vel
tvilsomt om han ville avslå hvis noen bød ham et glass
eller tre av den sterkeste olsorten, vin eller brennevin for
den saks skyld. Den gangen Torssen fikk Aftenbladets
«markblomster», var dette verset forandret. Det tør væ-