n - Sølvberget

noen ord i øret hans. Disse ordene gjorde slik virkning
på direktøren at han straks etter snudde seg til Henry:
«Du kan gå. Min sønn tilgir deg og vil ikke ha deg straf-
fet. - Men husk, den slags går ikke oftere verken hos
meg eller andre!»
Den tiltalte ble stående likevel, uten å si noe. Men en-
tredøren ble lukket foran nesen hans. . . . Her var intet å
gjøre, selv om retten var på hans side, Han var liten og
hjelpeløs, direktør Mangen stor og mektig!
Men, men . . . . hva ville far si når han kom hjem og
fortalte det? Henry kunne ikke lenger holde gråten til-
bake. Ål om han bare kunne . . . . Nei, det var umulig,
han ville aldri få rett! Med tunge skritt gikk han nedover
mot hageporten.
Da hørte han en stemme oppe fra huset: «Hei, du!»
Han snudde seg og oppdaget direktørens sønn.
«Se, her har du kniven din tilbake!» ropte gutten, idet
lian kastet gjenstanden nedover mot eiermannen.
«Be-hold den, din usling!» svarte Henry stammende,
slengte samtidig kofferten fra seg og sprang oppover
mot Nicolay. Nå skulle han få ordentlig juling, den feige
uslingen! Og vær skråsikker, han hadde fått juling som
sa seks, om han ikke hadde vært klok nok til å smette
innenfor døren! Men alt levende er klokt når det gjelder
å redde sitt eget skinn.
*
- - - Vesle Kramkar-Henry var på vei hjemover. Vare-
kofferten dinglet fram og tilbake i hånden hans, hodet
lutet forover, og munnen var fast sammenknepet. Det
var eventyrslottene og småkongene han nå forlot, - det
var mot kjellerleiligheten og fattigdommen han stevnet.
Han hadde kikket litt inn i den for ham ukjente herlighe-
ten. Men det han hadde sett, hadde skuffet ham. Sanne-
lig, det var ikke bare de små i samfunnet som kunne
være kjeltringer. - De store, de som satt inne med rik-
dom og anseelse, var kanskje vel så durkdrevne.