n - Sølvberget

Arbeidet ved et kontor som har begrenset sitt virkefelt
til «avskrivning og mangfoldiggjøring» skulle synes å
være temmelig stereotypt og uinteressant. Det er imid-
lertid slett ikke tilfelle. For det første kommer en i berø-
ring med en mengde forskjellige mennesketyper, og
hver ny kunde bærer noe nytt i sitt skjød.
Hva består så dette «nye» i?
En sang? Et rundskriv? En årsmelding? Et regnskap?
En novelle? En avhandling? Et vitnemål? En søknad? Et
testamente? En selvangivelse? En klage? En kontrakt?
Et vanlig brev? I så fall hva slags innhold? Alltid noe
nytt.
Riktignok er det slik at avskriveren ikke fester seg
særlig ved innholdet, det hele går ofte ganske mekanisk,
og alt er glemt etter kort tid.
Jeg har personlig skrevet om alt mellom himmel og
jord, fra skilsmisseandragende med dertil hørende
skildringer av de mest intime ekteskapelige forhold -til
strikkeoppskrifter, fra delikate arvesaker - til søknader
om å få påmontere karbidgenerator på bilen.
Apropos Søknader, så dreier de fleste seg om ledige
stillinger, da først og fremst i stat og kommune. Offent-
lige stillinger regnes jo som de beste, fordi de er «sik-
rest» og gir løfte om en økonomisk trygget alderdom.
Et fenomen under siste krig var de mange søknader
om å få sluttseddel. På grunn av mangel på arbeidskraft,
var kroppsarbeiderne nesten av større verdi enn gull.
Og gull gir en nødig fra seg godvillig. Så en måtte ha
vektige grunner dersom en ønsket å forlate jobben sin.
--
Rent objektivt sett må det være tillatt å si at et avskriv-
ningskontor har sin store berettigelse, ikke minst for den
hjelpen det yter ved oppsetting av brev, kontrakter, søk-
nader og liknende. Vi skryter - og sikkert med rett - av å
leve i et land som kulturelt står meget h0yt. Hos oss kan
alle lese og skrive. Ja, det første kan visst alle - men skri-
ve -. En får neimen ikke noe overbevisende inntrykk av