n - Sølvberget

For selv å bidra til reformenes virkeliggjøring, skrev
jeg derfor både boken i 1941 og romanen «Den som vis-
ste -D på det nye fellesspråket. Det er således ikke helt
utelukket at det i de 8 aktuelle reprisene som er tatt med
i årets bok muligens kan forekomme noen skjønnhets-
feil som ikke er blitt revidert, noe jeg i så fall beklager,
fordi jeg jo gjerne vil at alt det jeg skriver skal være mest
mulig feilfritt.
PUSEKATTEN
Eller: Den gangen jeg trodde å ha en misjon i livet
Det er jamen trist å være ungkar en julekveld. Jeg vet
hva jeg snakker om, - for jeg er ungkar selv. Fem og førr
og uten håp.
Ikke nettopp så å forstå at ungkarslivet sånn i sin al-
minnelighet behøver å være trist. Slett ikke! Til sine ti-
der: Tvertimot. Men, som sagt, julekvelden er det bedrø-
velig. I hvert fall hvis en skal være nødt til å tilbringe
den i ensomhet på en hybel. Slik som jeg.
Det var i fjor jul. Heldigvis var det snøfritt. Når jeg -
sikkert til forbauselse for noen hver - sier heldigvis, så
er det rett og slett fordi julesnø gjør meg aldeles, kom-
plett skrullet. Den minner meg nemlig så ubeskrivelig
om de lykkelige barndomsårene hjemme på lensmanns-
gården, da hele familien for til kirke med gamp og slede,
dombjeller og alt det De vet som hører med til det vanli-
ge, romantiske juleutstyret. I fjor var det altså ikke en
snøfille å oppdrive, så det kunne gjerne ha vært midt i
hundedagemne for den saks skyld.
Gamle Bertine, som jeg gikk i kost hos, og som for
øvrig pleide gjøre alt som stod i hennes makt for å hygge
for meg, var fluksens reist hjem for å ta farvel med en
døende bror. Jeg satt alene tilbake i leiligheten med et
humør som lå 16-17 grader under middels. Hvilket vil si
faretruende slett.