Aktuelt

For mer enn to år siden ble oberstløytnant
Geir Arild Høiland pågrepet foran
sine kolleger og plassert på glattcelle.
Det kan han leve med. Da er det verre at
han føler et overgrep fremdeles pågår.
GREPET
til. På cellen fratas han rutinemessig
sko, belte og trøye. Samtidig ransaker
militærpolitiet hjemmet i Follebu,
like utenfor Lillehammer. En lokal
politibetjent er til stede under ransakelsen,
militærpolitiet har ikke lov
til å gjennomføre ransakelser uten
sivil tilstedeværelse. Kona Kari er
hjemme. Hun skjønner like lite som
ektemannen. Fra museet tar militærpolitiet
med seg 26 gjenstander. Det
dreier seg blant annet om gammelt
amerikansk radioutstyr, som har tilhørt
etterretningstjenesten. Også
hjemmet til en kamerat ransakes.
Denne kameraten jobber ikke i
Forsvaret. Klokken 22:18 – elleve ti-
mer etter pågripelsen – blir Høiland
løslatt. Han får vite at han vil bli siktet
for å ha underslått gjenstander.
To måneder senere kalles han inn til
avhør. Han prøver å få tilgang til
saksdokumentene – han vil finne ut
hvorfor han blir siktet, men det får
han ikke. Først halvannet år senere
får han tilgang til dokumentene.
– Jeg ble siktet for å ha stjålet gradert
radioutstyr, men har papirer på
at jeg har overtatt utstyret og at dette
uansett var materiell som skulle kasseres.
Begge anmeldelsene har siden
vist seg ikke å holde mål. Jeg har drevet
museet siden 1987. Hvorfor skulle
jeg stjele utstyret? Jeg trodde mu-
«JEG HAR FÅTT
TESTET PSYKEN
MIN»
GEIR ARILD HØILAND,
OBERSTLØYTNANT
aktuelt
seet var i Forsvarets interesse, og utstyret
har jo uansett bare museal samlerverdi.
Ifølge Militærpolitiet er utstyret gradert.
De mener at dette er utstyr som
Forsvaret ikke ville ha kassert eller
kvittet seg med.
Sykemeldt. Militærpolitiet sender
saken til politiet, men hos etterforskerne
på Lillehammer politikammer
henlegges den som intet straffbart forhold.
Ikke bare henlegges den – politiet
går så langt som til å beklage hendelsesforløpet,
både skriftlig og muntlig.
Også statsadvokat Arne Ingvald
Dymbe beklager. Han skriver: «Det
kan synes som om verken politiet eller
militærpolitiet i tilstrekkelig grad
har vært bevisst sakens kompetansespørsmål».
Oberstløytnanten forteller
at han opplevde pågripelsen og ikke
minst ransakelsen som et overgrep.
Han mener likevel at det verste overgrepet
fortsatt pågår. I fjor sommer ble
han sykemeldt. Nå jobber han 50 prosent,
på Flo/IKT på Kolsås.
– Hvorfor ble du sykemeldt?
– På grunn av vedvarende stress, sier
han.
Han forklarer at han for mange år
siden var i en bilulykke. Det har medført
at han til tider har store nakkesmerter.
– Men jeg jobbet 100 prosent frem til
i fjor sommer. Følelsen av å bli kastet på
glattcelle, den er vanskelig å beskrive.
Du blir helt fra deg. Det spiser deg opp
– hva tror egentlig kollegene? Jeg ble
arrestert foran en håndfull av mine
kolleger. Men det verste er at det også
går utover familien.
– Hvordan har du klart deg?
– Det har gått på et vis. Jeg ønsker jo
ikke å knekke sammen. Men jeg har
fått testet psyken min, for å si det
sånn.
– Har du vurdert å slutte?
– Det gjør jeg fortløpende. Men jeg
har ikke lyst til å slutte som en bitter
mann. Jeg er offiser i det norske forsvar.
Og jeg har tross alt vært her i over 30
år.
Han mener at det verste er den totale
mangelen på vilje til å gjøre noe med
situasjonen.
– Jeg tror ikke dette er en enkeltsak.
Det er utslag av en kultur som har fått
∞
∞
∞
∞
F MAI 2008
25