BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL

Gemma Atwal har jobbet med en mengde britiske
tv-dokumentarer samt som frilanser for ulike produksjonsselskap.
Hun har også erfaring som journalist. I
tillegg til MARATHON BOY har hun regissert EXPEDI-
TION ALASKA for tv.
Storbritannia, India 2010
Regi: Gemma Atwal
Foto: Matt Norman
Medvirkende: Budhia Singh, Biranchi Das
Produksjonsselskap: One Horse Town Productions,
Renegade Pictures
Oriya, Engelsk tale, 98 min
thIs sPortING LIfe INt. dokumeNtar
maraTHon Boy
Løp, Budhia, løp!
Hvordan skal man forholde seg til at en 3-åring tilsynelatende frivillig løper maraton (42 km) fordi hans fosterfar
sier at han liker det? Uhørt, er første reaksjon, men MARATHON BOY belyser saken fra flere sider. Budhia Singh
kommer fra slummen og blir tatt inn i varmen til Biranchi Das, en mann som på eget initiativ og uten noen form for
kompensasjon, driver et judosenter kombinert med barnehjem. Tidlig oppdaget han at guttungen hadde et talent
for, vel, å løpe uten stans. Han ser for seg OL og ære og berømmelse ikke bare for Budhia, men på vegne av hele
nasjonen.
Media og lokalbefolkningen kaster seg over "the wonder kid", men dette gjør også at myndighetene og barnevernet
raskt blandes inn. Etter kort tid oppstår det sterke meninger i hele India rundt Budhias velferd og om Biranchis
motiver. Ting tar en dramatisk vending da Budhias biologiske mor vil ha foreldreretten tilbake. Regissør Gemma
Atwal har fulgt historien fra det blir kjent at gutten er Indias nye OL-håp og balanserer hele veien argumentene for
og imot. Det er til slutt vi som seere som selv må ta moralsk standpunkt.
Is it really possible that a 3-year old wants to run marathon after marathon in 95 degrees fahrenheit of his own free will?
MARATHON BOY is a well-balanced film that doesn't decide for you. Little Budhia Singh would perhaps not even be alive if
it hadn't been for his coach Biranchi Das, a local man who has set up a judo hall/orphanage. Media leaps to the chance of
covering «the wonderkid» but this also leads to unwanted focus from the government and child welfare institutions. The
outcome is rather disturbing.
BIFF 2011 163