Fra rent til nyvasket - SIFO

Sammendrag 17
Sosiale begrunnelser for vask
Skikk og bruk- litteraturen på 1950- og 1960-tallet gjør et stort poeng av at
manglende renslighet og skitne klær kunne føre til sosial eksklusjon. Senere
tas de store trekkene ved renslighetsstandarden som en selvfølge. Skolebøkene
derimot opprettholder formaninger om vaskehyppighet lenger.
De situasjonene som krever renest klær er sosiale situasjoner innendørs,
men utenfor ens eget hjem. Skole og legebesøk oppfattes fortsatt som
situasjoner der dette er spesielt viktig. Jeg ser dette som en følge av den posisjonen
disse institusjonene har hatt som kontrollører av hjemmet og gjennomføringen
av det hygieniske sannhetsregime.
Det er viktig å fremstå som ren og velstelt i møte med andre mennesker.
I situasjoner der man på andre måter er sårbar vil dette kunne oppleves
som ekstra risikabelt. Hvor negativt lukt av kropp og andre tegn på uvaskede
klær oppfattes, kommer an på bærerens alder i tillegg til den sosiale situasjonen.
For at klærne skal opprettholde en grense mellom individet og samfunnet
må de være rene. Hvor viktig grensen er, avhenger både av kroppen og av
klærne. De rene klærne er også tegn på økonomisk og tidsmessig overskudd,
og på at det finnes en ansvarlig (kvinne) i husholdet.
Den overordende begrunnelsen for å vaske er sosial. Fra Sundts tid og til i dag
har vi vasket oss selv, våre klær og våre barn for å unngå sosial eksklusjon.
Skillet mellom rent og urent er et skille som skaper orden. Å skape og å gjenopprette
orden er vaskens mål. Vi vasker oss så å si inn i samfunnet. Renslighetskravene
ble skjerpet kraftig fra slutten av 1800-tallet. Dette var en tid
da samfunnet ble mer differensiert og komplisert, og hvor mer av det sosiale
livet flyttet innomhus. Det var nødvendig med større kontroll og oversikt. På
et helt konkret og samtidig symbolsk plan ble dette oppnådd gjennom vann og
såpe. Kvinners slit har dermed ikke bare vasket bort bakterier, men også vasket
frem et ordnet samfunn. I et slikt lys blir det ikke rart at husmoren var notorisk
overarbeidet.
Kampen mot de smittsomme sykdommene var det som legitimerte
denne kraftanstrengelsen. I dag er det en utbredt oppfatning om at vaskehyppigheten
har passert det som er helsemessig nødvendig, enkelte hevder også
forsvarlig. Ved spesielle tilfeller, som for eksempel sykdom, blir hygiene som
begrunnelse for klesvask igjen aktivert.
De sosiale begrunnelsene for klesvask ligger bak og under, og er både
underforståtte og selvsagte. Mest eksplisitt ble de uttrykt i 1950- og 1960-
årene. En årsak til dette kan være at kravene til renslighet i denne perioden ble
skjerpet betraktelig. De var dermed ikke like selvsagte.
Opprettholdelse av samfunnets orden og kamp mot epidemiske sykdommer
er et kollektivt ansvar. Men klesvask (og enda mer kroppsvask) foregår
i det private og dermed skjulte. Det som er mer synlig er resultatet av vas-