Fra rent til nyvasket - SIFO

Begrunnelser for klesvask 199
Jeg vil ha rent tøy, og er livredd for lukt. Jeg er mer redd for å gå i tøy som er
skittent enn at det skulle være lappet. (NEG190m38a)
Det er viktig å være ren i tøyet. Det er heller ikke behagelig å gå rundt å føle at
plagget er skittent og være redd for at det skal lukte svette av oss. (NEG190k52a)
Det garantert rene er trygt, mens en mulighet for lukt innebærer usikkerhet og
redsel. Valget av personlig pronomen oss i det siste sitatet, indikerer at denne
redselen ikke bare gjelder hennes egne eventuelle svetteluktende klær, men
også noen andres, trolig familiens. For som en annen formulerer det,
Jeg har forsøkt å forklare at når en mann går sjuskete eller møkkete kledd, så
tenker ikke folk: Han kunne nå kledd seg ordentlig. Nei, da tenker de. «Hvilken
kjerring har han! (min oppfatning)». (NEG190k38b)
De skitne klærne vil på en helt annen måte tolkes som et uttrykk for kvinnens
egenskaper og personlighet. For menn derimot kan skitne klær sees på som et
mer tilfeldig og isolert fenomen. Dette vil jeg arbeide videre med i prosjektets
neste del.
En kvinne skriver mye om de sosiale dimensjonene ved rent tøy. «Jeg
er stor i størrelsen og svetter mye – også som senskade av nakkesleng. Så det
er psykisk viktig å vaske seg – svette ser urenslig ut» (NEG190k57b). I sammenheng
med hvorfor det er blitt mer klesvask i dag enn tidligere skriver hun
videre:
Det er bare blitt slik, at det er flaut, ja, skammelig. Å se skitten ut. Å gå i samme
bluse/T-skjorte to dager på rad, nei, det gjør vi bare ikke. Da føler vi at det blir
snakk bak ryggen på oss! Det er litt det samme som med pers. hygiene, vi skal
være kjønnsløse og nøytrale før parfymen. (NEG190k57b)
Her ser vi flere interessante ting. Hun går langt i å beskrive de andres reaksjoner.
Videre kobler hun kravet om variasjon og kravet om renhet sammen, på
den måten at det er redselen for å stemples som skitten som blir forklaringen
på variasjonskravet. Andre har, som vi før har sett, forklart dette kravet med
redselen for å fremstå som fattig. Hun diskuterer også kroppslukt, og oppfatter
kravet om fravær av kroppslukt nettopp som et krav om å fremstå ukjønnet.
Hennes forståelse av kroppslukt ligger dermed nær Fyrands, med hans understreking
av kroppsluktens kommunikative funksjoner i forbindelse med
kjønnslivet. Hun skriver, slik jeg tolker det, at parfymen alene skal gi oss et
luktmessig kjønn. En annen mulig tolkning er at hun her bruker «kjønnsløs» i
en mer overført betydning, som steril (ren).
Fremstillingen vektlegger på den ene siden de rene klærnes betydning
for henne selv og hennes psykiske tilstand. På den annen side snakker hun om